Ai, ai for en søt krig

Suppesøtt drama om krig og kjærlighet.

Og nå: den eiegode fascist i Mussolini-uniform, en okkupant bevæpnet med gevær, mandolin og arier av Verdi. Ta imot Nicolas Cage som krigens svar på heismusikken.

«Kaptein Corellis mandolin» er basert på en roman av Louis de Berniere og dreier seg altså om den umulige kjærligheten mellom en representant for Italias okkupantmakt på den greske øya Kefalonia og den lokale legedatter Pelagia (Penelope Cruz).

Kapteinens milde vesen og mandolinklimpringen utmanøvrerer relativt lett den skjønnes opprinnelige forlovede, fiskeren Mandras (Christian Bale).

Dette er det fullt mulig å lage god film av, ettersom temaet bærer i seg konflikter og traumer mange har gjennomlevd på pinefullt vis. Men John Madden har ikke laget en god film.

Den markerer hans overgang fra lett komedie i «Shakespeare In Love» til suppesøtt krigsdrama. Det kler ham dårlig.

Okkupasjonen med avsluttende krigshandlinger ter seg som et postkort av solbrente farger og havidyll, en malerisk iscenesettelse av dramaet uten ektefølt innlevelse, stuvende fullt av pene mennesker i uniformer eller småblomstrete kjoler - samtlige utvendige og med et utall dialogbanaliteter på lager.

Cage og særlig stakkars Bale, egentlig ingen dårlig skuespiller, lider voldsomt av å være utstyrt med gebrokken tale. Cage blir ikke italiener av den, og Bale blir ikke gresk. Mest høres det ut som de leker ansatte i en pizzarestaurant.