Aleksander den sære

Storslagent og feilslått om bifil hærfører.

FILM: En film om Aleksander den store fortjener et tre timers buldrende erobrertokt, men Stones Aleksander blir aldri stor. Han blir bare sær.

Valget av den sympatiske irske skuespilleren Colin Farrell («Intermission», «Phone Booth», m.m.) til å gestalte den store hærføreren er et eklatant feilgrep. Ikke et øyeblikk tror man at denne litt veike typen med svart eyeliner og blonde striper i håret klarer å overtale sin hær av makedonere til å gjennomgå mer enn 50 slag og åtte års slit på vei mot en slags verdens ende de ikke visste hvor var. Ikke et sekund klarer han å selge sine visjoner om likeverd mellom grekere/makedonere og barbarer overbevisende nok til at noen ville følge ham helt til India.

Ødipalt

Virkelighetens Aleksander var bare 32 år gammel da han døde av sykdom i Babylon etter å ha erobret det mektige Perserriket. Han må ha eid en blanding av militært geniskap, personlig lederskap og pur galskap. Det klarer denne filmen aldri å formidle.

Camp mor

I Hellas er det folk som vil saksøke Oliver Stone fordi han beskriver Aleksander som bifil. Riktignok har biseksualiteten fått en framtredende plass i Stones historiefortelling, men det er ikke dette trekket ved Aleksander-skikkelsen som gjør ham veik og lite troverdig. Muligens er det Stones fokusering på et nesten ødipalt forhold mellom Aleksander og hans mor Olympias som blir for sært.

Angelina Jolie spiller Olympias slik at hun blir nesten «camp»: med alltid struttende brystvorter, en lissom-russisk aksent og med et utall av levende slanger dandert rundt armer og bein. Med en sånn mor ville hvem som helst flyktet gjennom Asia, og Stone lar en av karakterene i filmen uttale at dette kanskje var den egentlige motivasjonen for erobringen av fremmede riker.

Filmen har en forteller, en av Aleksanders gamle generaler (Anthony Hopkins), som på sine gamle dager lar nedtegne sin historie. Ved å klippe fram og tilbake mellom fortelleren og dramaet, velges det ut noen episoder i Aleksanders liv, mens andre velges bort. Massakrene er utelatt, mens det store slaget ved Guagamela er beskrevet i alle sine strategiske detaljer. Selv en som ikke har avtjent verneplikten skjønner nå hvorledes Aleksanders 40 000 mann kunne slå perserkongen Dardius\' 200 000, bare ved å la de framrykkende kavaleristene plutselig dreie til siden og danne en spydspiss inn mot kongen.

Shakespeare

Enkelte av slagscenene er duset ned av støv og sand, men er til gjengjeld jazzet opp med pompøs musikk. Slaget i India, der Aleksander og hesten Bukefalos konfronteres med en steilende elefant, er spektakulært.

Man kan ikke unngå å tenke på Shakespeare gjennom hele filmen. Oliver Stone har åpenbart latt seg inspirere av «Hamlet» i skildringen av omstendighetene rundt drapet på Aleksanders far, Filip av Makedonia (Val Kilmer). Når Aleksander rir omkring og oppildner sine menn før slagene, er det scener som minner mye om Shakespeares «Henry V». Replikkene holder imidlertid ikke samme litterære nivå.

Men la oss si det slik: Man kjeder seg ikke i Oliver Stones selskap. Her er magedanserinner av begge kjønn og blod og dramatikk så det holder.

ØVREVOLL NESTE? Colin Farrell er sympatisk, kjekk og grei, men passer ikke helt til rollen som Aleksander den store.