Alle Karitas menn

MANNEN: På ny har vi fått en debatt om den påståtte undertrykkingen av mannen. Den er preget av en arrogant likestillingsminister, sinte middelklassemenn og en pussig omgang med tall og fakta. Først til Runar Døving. Jeg kritiserer ikke Døving for å bekymre seg for hvordan menn har det, eller for å ta opp urettferdige regler knyttet til barneomsorg. Jeg kritiserer at han retter sin aggresjon mot feminismen - den eneste bevegelsen som har kjempet for å endre menns rolle i familien. Han og andre som er opptatt av mannsrollen må innse at feminister har ventet på dette engasjementet i mange tiår. Vi er deres allierte - hvorfor gjøre oss til fienden?

SÅ TIL MINISTEREN: - Jeg har tråkket på tærne til de såkalte riktige feministene fordi jeg har snakket for mye om menn i kampen for likestillingen, sa Bekkemellem til Dagbladet etter at jeg kritiserte henne for hennes støtte til Døving. Det er ufint av henne å spille «feminismepoliti»-kortet med en gang hun møter motstand. Min kritikk handler om at mange feminister hadde forhåpninger til denne regjeringen og at de overhode ikke har blitt innfridd. Vi etterlyser en synlig og handlekraftig minister som viser at hun forstår hva feminismen handler om. Vi kunne vært hennes støttespillere for å få gjennomslag for viktige saker, men hun møter oss bare med arroganse. Bekkemellems arroganse rammer også til de grader Marie Simonsen, som kom med en høyst relevant kritikk av et likestillingsdepartement som er blitt strippet for viktige ansvarsområder. Bekkemellem svarer (21.10) med å latterliggjøre «lille Marie» og mistenkeliggjøre hennes syn på homofili - klassiske herskerteknikker.

SIMONSEN FÅR OGSÅ det glatte lag av Jørgen Lorentzen og Per Dotterud i deres innlegg på mandag. I samme innlegg anklager de meg for å mene at arbeid med menn og fokus på homofili er «dårlig feminisme». Det er svært uredelig - noe slikt har jeg aldri sagt. Jeg ser på kampen for homofiles rettigheter som en integrert og nødvendig del av det feministiske prosjektet, og mener - selvsagt - at kvinnefrigjøring er umulig uten en endring i mannskulturen og støtter derfor den noe generelle sekken «arbeid med menn». Men likestillingsminister Karita Bekkemellem fortjener ikke ros på noen av disse områdene. Tre svært viktige homokampsaker er i praksis lagt døde av denne regjeringen: Innføringen av en kjønnsnøytral ekteskapslov, homofiles rett til adopsjon (ikke bare stebarnsadopsjon) og homofiles rett til kunstig befruktning. Fortsatt må lesbiske par dra til en halv-forbudt klinikk i Danmark for å bli gravide. Fortsatt har vi en særlov for homofil kjærlighet. Fortsatt har ikke homofile lik rett til å bli vurdert som adoptivforeldre. Dette er kjønnskonservativ diskriminering som likestillingsministeren ikke kan røre ved - fordi Senterpartiet blokkerer.

NÅR DET GJELDER menn er det heller ikke mye å skryte av: Bekkemellem har varslet «full gjennomgang» av hvordan mannen diskrimineres i forhold til barneomsorg, men hun vet jo hva som må gjøres. Hvis hun mente alvor hadde hun sørget for å få fjernet regelen om at fedre ikke får fødselspermisjon hvis mor ikke har tjent penger - det kunne blitt rettet opp i statsbudsjettet . Det samme kunne utvidelsen av fedrekvoten til ti uker slik regjeringen har lovet i Soria Moria. Men det hadde kostet penger - penger Bekkemellem ikke har klart å kjempe frem i budsjettforhandlingene. Snakket hennes om hvor viktig det er med delt omsorg etter samlivsbrudd er også hult så lenge man mister overgangsstønad og andre økonomiske tillegg dersom ingen av foreldrene har status som eneforsørger: Kvinner har rett og slett ikke råd til delt omsorg. Også i forhold til kvinners økonomi kunne hun gjort noe konkret nå - i stedet for en langsomtarbeidende likelønnskommisjon kunne hun ha kjempet for en likelønnspot på årets budsjett. Vi vet alle at det er det som må til.

EN LIKESTILLINGSMINISTER må innse at kvinnekrav alltid blir nedprioritert og må kjempes for med nebb og klør. En likestillingsminister er nødt til å ta rollen som feministisk opposisjon innad i regjeringen dersom hun skal ha håp om å oppnå noe. Dette virker det ikke som om Karita har forstått. Hun kan gjenta og gjenta at likestillingsbudsjettet er større enn noen gang, det er smuler i forhold til hva som trengs for å endre den strukturelle kvinneundertrykkingen hun er satt til å fjerne. Det er trist at homobevegelsen og mannsforskningsmiljøene jubler fordi de får noen usle tilskuddsmillioner, så lenge ingenting skjer i forhold til de sentrale kampsakene.