Ambjørnsens gjøkerede

Ingvar Ambjørnsens lesere har, gjennom romanen «Utsikt til Paradiset» (1993), allerede blitt presentert for Elling. Ensomme Elling som drømmer om en svanetilværelse i det norske sosialdemokratiet.

Dikteren Elling som kartlegger og iscenesetter virkeligheten rundt seg - uten å ta del i den selv. Årets roman, «Fugledansen», er Ambjørnsens frittstående fortsettelse av «Utsikt til Paradiset», og består av tre selvstendige deler eller tablåer. Første og tredje del utspiller seg på en psykiatrisk institusjon, andre del er et tilbakeblikk og handler om Ellings reise til badebyen Benidorm sammen med sin mor. Det er en intelligent, trist og samtidig veldig morsom bok Ambjørnsen har skrevet - riktignok uten de store fallhøyder. Iblant øyner man et dypere mørke i romanen, særlig i to avgjørende episoder der Elling blir rammet av angst, men Ambjørnsen lar det bli med antydningene. Greit nok. Men jeg kan ikke helt slippe tanken på at Elling-skikkelsen rommer mer, at Ambjørnsen ikke har gjort seg fullstendig ferdig med ham. Denne fornemmelsen er på sitt sterkeste i romanens siste, og svakeste del.

Stemme

Det er Ellings stemme som gjør «Fugledansen» til en såpass vellykket roman. Som leser er jeg unektelig på hans side, inni tankegangen hans. Jeg følger hans logikk: og det er først når jeg i korte glimt ser ham utenfra, slik andre ser ham, at han framstår som den gærningen han faktisk er. Samtidig er han ikke så gæren at jeg kan skyve ham bort, avvise ham som en komisk tulling. For det er nettopp gjenkjennelsesmomentet som er så gjennomgripende i romanen, en fornemmelse av at jeg, og sikkert mange med meg, kjenner som Elling. Som her når flyet til Benidorm tar av:

«Her kommer Elling, liksom. I flere hundre kilometer i timen. Skulle vi da aldri ta av, vi måtte snart befinne oss helt ved enden av rullebanen? Jeg merket at et skrik bygget seg opp i mitt aller innerste, det var spenningen som ville opp og ut, adrenalin og blod pumpet i meg, jeg knuget mors hånd, jeg krystet den, der tok vi av, der tok vi simpelthen av, vi hadde luft under vingene, jeg klarte ikke å holde meg lenger, maktet det rett og slett ikke, jeg brølte JAAAAAAA! og falt utmattet tilbake i setet.»

Elling er den fullkomne nordmann! Han er en fornuftens mann, ikke sofistikert, blasert eller ironisk (som ikke er det samme som å si at romanen mangler ironi). Han er utstyrt med integritet, kunnskap, empati og drømmer. Han er, som nordmenn flest, litt tolerant og litt fordomsfull. Og selv om han - i alle fall i tankene - er villig til å underkaste seg den kollektive dugnadsånden, er han individualist til fingerspissene.

Om man vil kan romanen leses politisk og satirisk, som en mild, norsk versjon av Ken Keseys «Gjøkeredet». Galehuset blir for Elling et nytt minisamfunn, et nytt Mini-Norge. I romanens siste del ender han også opp - slik en god sosialdemokrat har en tendens til å gjøre - som samfunnsrefser, til stor glede for institusjonens andre beboere. Og drømmen om eksotiske breddegrader, et fjernt og solrikt paradis, feriereisen for alle, blir grundig punktert i andre del: «I dette bildet så jeg alle ekte følelsers undergang.»

Oppdiktet

I «Utsikt til Paradiset» besto hele Ellings verden av egne oppdiktede opplevelser og samtaler. I «Fugledansen» er han nødt til å forholde seg til levende mennesker, bl.a. romkameraten Kjell Bjarne og hjelpepleieren Gunn, som han forelsker seg i. Dermed beveger handlingen seg på to plan: Ellings fåmælte forsøk på reell kontakt - som resulterer i fortvilelse i Benidorm - og hans dikteriske utlegninger om seg selv og andre: Det virkelige fellesskapet kontra drømmen om fellesskapet. For hver gang han dikter seg nye personligheter, tilpasser han språket sitt og blir den han dikter: Han er den reale elskeren som redder Gunn fra et ulykkelig ekteskap. Han er den sofistikerte turisten med slacks som gjerne spiser paella i godt lag. Han er den inspirerte, hamsunske forfatter som reiser til Sørlandet for å skrive et nytt mesterverk. Han er et ordentlig mannfolk med erfaring fra sjøen (danskebåten) som skjønner seg på sex og damer.

Alle personlighetene kjennes fra norsk mytologi, og er dermed gjenkjennelige. Elling har rett og slett snappet opp alternative livsbilder - kjent fra bøker, aviser, TV, filmer og reklame. Romanens spenning oppstår i det øyeblikket diktverket brister, og Elling står igjen uten et ord - bokstavelig talt. Skjønt forsoningen er ikke langt unna, romanen om Elling er ingen tragisk roman. Romkameraten Kjell Bjarne blir etter hvert en venn, den første vennen i Ellings liv - og selv om også dette forholdet baserer seg på fiksjoner, er det i alle fall til glede for begge.