American Pie 2

Langsommelig oppfølger.

Det morsomste med «American Pie 2» er sant å si produksjonsselskapets informasjonshefte, hvor det inngående forklares hvilke nærmest umenneskelige anstrengelser man har gått til for å spekulere ut denne blødmehaugen av en oppfølger. Først etter over halvannen time kan vi gå hjem - i vissheten om at bakmennene trenger akutt vitamintilførsel og midlertidig inndraging av arbeidstillatelse.

Puberteten har ikke gått over for kameratgjengen fra film én, som nå leier et sommerhus etter første år på college, og ufortrødent gir seg i kast med kampen for å bli nedlagt. Og da sier det seg selv at det å lime sin egen hånd til understellet hører med til øvelsene. Atter er det Jim alias Jason Biggs som tråkler det til for seg, akkurat som da han sist klistret organet til eplepaien.

Der «American Pie» i alle fall oppviste tempo og glimtvis morsomme innfall, er nummer to preget av iøynefallende idétørke og seindrektighet. Alle påfunn er resirkulert fra i forfjor, mens noen scener er så lange at vi lurer på om filmen har hengt seg opp. Regissøren er en godt voksen mann som muligens trenger viagra.