Ånden som går - til filmen

Overpyntet og overdrevet overgang fra scene til lerret.

FILM: Klar for en overdose av kandelabere, pauker, basuner, fløyel, pudder, røyk og damp ... og melisglasur? Andrew Lloyd Webbers «The Phantom of the Opera» har meldt flytting fra scene til filmlerret i all sin velde. Det er som om byggverket segner under egen vekt.

En melodramatisk musikal kan nesten være så pompøs den vil når den har scenerommets avstand til publikum. På film får man overdrivelsene midt i fleisen, for å si det sånn. Batman-regissøren Joel Schumacher har ikke tilført noen nødvendig distanse, ironisk eller annen, til filmversjonen. Og Lloyd Webber selv sies å være strålende fornøyd med det.

Dette skal liksom være gavepakka til alle dem som ikke har hatt anledning til å dra på teaterbesøk til Broadway eller Londons West End i de 18 åra som er gått siden premieren.

Tiltrekkende

De fleste har likevel fått med seg at «Operafantomet» er et trekantdrama basert på Gaston Leroux\' roman fra 1911. Den unge korjenta Christine Daae (Emmy Rossum) møter igjen barndomsvennen Raoul de Chagny (Patrick Wilson), som nå er blitt greve og økonomisk velgjører for Opera Populaire i Paris. Idet han gjør kur til henne begynner djevelskapen å hjemsøke operahuset. Et deformert musikalsk geni bor i operaens underjordiske skyggeverden. Det er Operafantomet (Gerard Butler); han har vært unge Christines «musikkens engel» som har veiledet henne etter at hennes far døde. Nå er han gal av sjalusi.

Stemmeprakt

Christines rolle synges og spilles av unge Emmy Rossum, som både har en stemmeprakt og et utseende ikke ulikt sceneversjonens mest kjente heltinne, Sarah Brightman. Fantomet selv, i Gerard Butlers skikkelse, har en mer uskolert og rocka stemme. Han framstår som en maskulin kraft, mer farlig tiltrekkende enn farlig frastøtende.

Sjokkeffekten, som skal inntreffe når den hvite halvmaska rives av, uteblir. Litt dårlig hud, ja vel, men ingenting å gå i kloster for.

Sukkerspinn

Muligens er det på scenografiplanet at filmen funker dårligst. Her er så mye kitsch at det kunne blitt camp, men det mangler ethvert snev av humor. Epoken rundt 1870 var ikke akkurat berømt for sin minimalisme, men det visuelle uttrykket av gull- og rødtoner er her malt i så tykke lag at det nesten blir i overkant melodramatisk.

Tildekkede speil, tusener av brennende vokslys og en svaneliknende seng i fantomets hule topper det visuelle sukkerspinnet.

Overpyntet

Effekten når den gedigne prismekronen -   laget av Swarovski og sammensatt av 20 000 krystallprismer -   krasjer ned i salen, er naturligvis uovertruffen, slik den dundrende orgelmusikken som ledsager «Operafantomet» også er.

Men totaliteten er så overpyntet og overdrevet at man mister følelsen med menneskene i historien.

TREKANTDRAMA: Operafantomets sjalusi kan rasere både mennesker og bygninger. Christines rolle synges og spilles av unge Emmy Rossum, Gerard Butler er operafantomet.