TERNINGKAST FIRE: «The Autopsy of Jane Doe» er en klaustrofobisk og kontrollert film som nærmest utelukkende utspiller seg i en kjeller, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST FIRE: «The Autopsy of Jane Doe» er en klaustrofobisk og kontrollert film som nærmest utelukkende utspiller seg i en kjeller, skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Anmeldelse: «The Autopsy of Jane Doe»

André Øvredal går mot strømmen i Hollywood

Nordmannens Hollywood-debut er en stilsikker grøsser som slites mellom motstridende ambisjoner.

FILM: Seks år etter at «Trolljegeren» åpnet internasjonale dører for André Øvredal, er nordmannen omsider klar med sin første egne amerikanske spillefilm. Den lange ventetiden tyder på at Øvredal har tatt seg god tid til å vurdere sine muligheter, og når man ser «The Autopsy of Jane Doe» får man følelsen av at han bevisst har latt være å bygge på «Trolljegeren»s momentum, og heller fokusert på å legge grunnlaget for en lang karriere som filmskaper.

« The Autopsy of Jane Doe »

4
Mysteriet med det krevende lik.

Kategori

Grøsser

Regi

André Øvredal

Skuespillere

Brian Cox, Emile Hirsch, Olwen Kelly m.fl.

Premieredato

13. januar 2017

Aldersgrense

15 år

Orginaltittel

« The Autopsy of Jane Doe »

Antitese
På overflaten er «Jane Doe» nemlig «Trolljegerens» rake motsetning: Der «Trolljegeren» var preget av åpne landskap og frenetisk bevegelse, er «Jane Doe» en klaustrofobisk og kontrollert film som nærmest utelukkende utspiller seg i en kjeller. Og der «Trolljegeren» brukte dokumentarfilmestetikk til å skjenke vesener fra norsk folketro et skjær av realisme, er «Jane Doe» fra første stund en film som setter sin kunstferdige stil og produksjonsdesign i høysetet.

Det er noe tiltalende 90-talls over vektleggingen av fysiske kulisser og den håndfaste utformingen av det familiedrevne likhuset der patolog Tommy Tilden (Brian Cox) og hans sønn Austin (Emile Hirsch) dissekerer menneskekropper og deduserer dødsårsakter med nøktern rutine. Og når den lokale sheriffen en kveld triller inn liket av en vakker ung kvinne, forvandles de underjordiske arbeidslokalene langsomt til en labyrint av maskulin angst og patriarkalske nevroser.

Kritikk
De tiltalende bildene og Øvredals tilbakeholdne og uforutsigbare bruk av sjangervirkemidler gjør «Jane Doe» til et filmatisk univers det er behagelig å oppholde seg i, men under overflaten slites filmen mellom to motstridende ambisjoner. I første del av filmen skisserer regissøren og manusforfatterne Ian Goldberg og Richard Naing opp en interessant kritikk av Hollywoods kvinnesyn, som senere forankres i dypereliggende samfunnsstrukturer.

Det mystiske kvinneliket som under den perfekte overflaten er mishandlet og skamfert på det groveste er en god metafor for underholdningsindustriens sexisme og nådeløse skjønnhetsidealer. Og det faktum at denne livløse kroppen (spilt av Olwen Kelly) – som langsomt plukkes fra hverandre av filmens mannlige hovedpersoner – er filmens viktigste kvinnerolle, bygger ytterligere opp under dette poenget.

Landskap
I hendene på fotograf Roman Osin blir liket et landskap med elver av blod og sletter og høydedrag av blekt menneskekjøtt, og de to patologene blir arkeologer som pløyer seg ned gjennom de geologiske strataene. Det er i disse partiene at filmen er på sitt mest vellykkede, og når den i andre halvdel tipper over i et mer konvensjonelt skrekkfilmterreng, får man følelsen av at man har gått glipp av et eller annet vesentlig. Dette er med andre ord noe så sjelden som en amerikansk grøsser som med fordel kunne vært lengre.

På tross av disse innvendingene er «The Autopsy of Jane Doe» en severdig film – vi kommer ikke til å se mange skrekkfilmer på dette nivået på norske kinoer i år – og en positiv utvikling for den mest interessante norske filmskaperen som i dag er virksom i Hollywood. André Øvredal har laget en film som går mot strømmen både i amerikansk film og i grøssersjangeren som sådan, og viser med det at han har det som trengs for å bygge en karriere innen det han er god på – smarte underholdningsfilmer med bred, folkelig appell.