TURNÉPREMIERE: Mark Knopfler startet sin norgesturné i Stavanger og DNB Arena mandag kveld. De neste dagene besøker han Bergen, Oslo og Trondheim. Foto: Tommy Ellingsen/DAGBLADET
TURNÉPREMIERE: Mark Knopfler startet sin norgesturné i Stavanger og DNB Arena mandag kveld. De neste dagene besøker han Bergen, Oslo og Trondheim. Foto: Tommy Ellingsen/DAGBLADETVis mer

ANMELDELSE: Mark Knopfler i trivselgiret

Dire Straits-legenden er på norgesturné.

KONSERT: Til tross for at han har en egen hypeman i dressjakke dekorert med det britiske flagget til å introdusere han, byr ikke kvelden på de store utskeielsene. Tempoet  blir aldri særlig høyere enn i åpningskuttet, «Broken Bones», fra den jevnt over bejublede sisteskiva, «Trakcer».

JJ Cale-ånden ligger som et slør bak det syv mann sterke bandet, som for anledningen har hektet på seg et funky groove de jobber iherdig med låten igjennom.

Dire Straits-legenden er på et utvidet norgesbesøk med både Bergen, Oslo og Trondheim som turnéstopp etter at Stavanger har fått sitt.

Tilbakelent Han er et studium, godeste Mark Knopfler. På mange måter må han sies å være en slags mester i tilbakelenthetens kunst. Det er ikke lett å forestille seg han ta seg en joggetur, eller kjefte på naboen over hekken. I Knopfler-universet er det ingen brå bevegelser, eller stemmer som heves. Dialogene flyter sakte og inneholder få ord. Men han velger dem med omhu, og det meste gir veldig klar mening.

Det er lunt og godt i DNB Arena, når han begynner å leke seg oppover gitarhalsen med «bottle neck'en» i «Corned Beeft City». Det gynger på nesten samme vis som 1978. Sånn det skal være når Mark Knopfler er sjefen.

Mellomsnakket gjør han unna før tredjelåten, «Privateering». Inkludert oppfordringen om å klappe for bandet sånn at de kan komme på å gjøre eksranummer. Greit å få det unnagjort først som sist. De blytunge basstrommeslagene gjaller i arenaen, mens de keltiske tonene egger publikum til taktfast klapping. Folkfesten er i gang.

Klangfulle toner Den 65 år gamle gitaristen later til å være i form. Han tillater seg til og med noen lette dansetrinn før han klimprer i gang «Hill Farmer's Blues» med de karakteristisk bevrende og klangfulle tonene bare fingerspillet hans kan mane frem.

Så skal vi lenger tilbake i tid. Scenegulvet og bakteppet lyser opp som en stjernehimmel i det «Rome and Juliet» bysser publikum inn i døsig nostalgi. Og jaggu henger han ikke den røde Fender Stratocasteren over skulderen midtveis i låta. Akkurat i tide til å dra en sprakende, passe sparsommelig, men ditto velartikulert solo opp av hatten.

Det er også fordi han skal spille «Sultans of Swing» etterpå. Den må saktens være ihjelspilt, men bandet, som nå er redusert til kvartett, utstråler at de fremdeles synes det er festlig å få dra på litt. Trommisen gir ride-cymbalen litt ekstra juling, mens Knopfler spiller sine eldste licks med en form for avmålt aggresjon.

«
»

Hvor

Tilskuere

Så går han for alvor folken i vold. Under «Marbletown» er det til og med satt av plass til en aldri så liten duell mellom fiolin og kontrabass, med hele bandet som andektige tilskuere.

Det drar seg til mot slutten. «Telegraph Road» vokser seg sakte men sikkert stor og ruvende. Instrumentalpartiene svulmer og publikum takker høflig. Entusiasmen henger fortsatt i luften når kveldens siste Dire Straits-låt, «So Far Away», slentrende sparker i gang ekstranumrene. Den bærer litt preg av å være et pliktnummer, men la gå.

Folktungt Man kan mene mangt om Mark Knopfler. For noen blir hans avmålte fremtoning for søvndyssende i lengden, men nå er det nå en gang det fåmælte vesenet hans som har gitt han karisma. Og under konserten i DNB Arena er han seg selv til fulle. Det blir med andre ord de små variablene som avgjør.

Han later til å være glad for å være der, bandet spiller upåklagelig og det låter fint i rommet. Så kan smaksløkene avgjøre om de mest utpregede folklåtene hans tar opp for mye av repertoaret. Det går litt trått midtveis, det er tungt å holde momentumet ved like i det ovale, litt kjølige betonglokalet når instrumentalpartiene drar ut i langdrag.

Men nå er det nå en gang sånn at Mark Knopfler har gjort som han vil hele livet, så hvorfor slutte nå? Det handler nok mest om å finne trivselsgiret, og det vet de som har fulgt han i løpet av hans snart 40 år lange karriere.