«Apokalypse snart» med Bjørn Gabrielsen

«Veien ut» handler om hans første år uten innlagt strøm og vann. Og om verdens undergang.

(Dagbladet.no): - Jeg har alltid vært fascinert av isolerte samfunn. Jo mindre og mer avsondret et samfunn blir, jo tydeligere kan man kanskje se hva det egentlig er å være menneske, sier Bjørn Gabrielsen.

«Life ... but how to live it,» tenkte jeg da jeg hadde vært og besøkt ham på hytta i Nordmarka, den som ligger på et hemmelig sted i boka «Veien ut», men som finnes, det er klart den finnes, Bjørn Gabrielsen driver ikke med tøys.

I boka skriver han om et alternativ til den måten de aller fleste av oss lever - og vil leve. Vi vil ha strøm, vi vil ha vann i springen, vi vil ha lange, varme dusjer. Vi vil kanskje ha bil?

Det vil ikke Gabrielsen. Han vil bo i skogen, komme på besøk til Oslo ved hjelp av et hundespann langs landeveien og et tog. Han vil bo uten annen strøm enn han kan lage ved hjelp av solcellepanel. Og han gjør det ikke bare som et «Doppler»-aktig prosjekt; det er ikke for å skrive bok han flyttet ut i skogen 17. mai 2005.

- Hvem er det du vil nå med boka?

- Aller helst? Folk, menn, som ikke er som meg. Og da tenker jeg kulturelt og standsmessig. Det er ikke verdens beste litteratur, men det er min presang til menneskeheten, sier forfatteren med et smil.

Minste motstands vei

Presang, ja. Han blir nemlig ikke rik av å skrive bøker. Det stjeler tid fra annen skriving, som litteraturkritikken han skriver for Dagens Næringsliv, som er hovedinntektskilden hans.

IRONIENS THOREAU: Som den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau i boka «Walden», forteller Bjørn Gabrielsen i «Veien ut» om sitt år uten innlagt vann og strøm i en hytte i skogen. Foto: LINDA NÆSFELDT Vis mer

- Boka forteller mye om deg?

- Ja, familien min har sagt «Nå blir vi jo litt kjent med deg», svarer Bjørn og antyder at de ikke får møttes så ofte, sånn som han bor.

- Ut fra hvor mye en bok blir lest, kan man egentlig skrive hva som helst. Men det er klart, du blir den du iscenesetter deg som. Da jeg begynte å skrive anmeldelser, ble det etter hvert mitt grep å presentere meg selv. Jeg er ikke så god på rein fiksjon, heller, og dette er den late manns fiksjon - researchen er jo allerede gjort, sier han.

Lat og lat, fru Blom. I boka forteller han om hardt arbeid - og læring gjennom feiling. Mislykkede forsøk på å leve uten strøm, dyrke egen mat, og så videre. Men det handler mye om gode møter med fysiske og praktiske utfordringer, som Gabrielsen mener vi er fjernt unna i vårt samfunn - både som individer og på samfunnsnivå, som han sier.

- Mislykketheten er et forsøk på å komme leseren i møte. Jeg vil gjerne få leseren til å tenke «Hva om jeg gjorde det selv?» Men hvor mye kan du lese om folk som ikke kan hugge ved? Jeg vil også formidle den utrolige gleden av å ikke føle seg helt dømt.

- Samtidig utfordrer du leseren, jeg føler i hvert fall på en dårlig samvittighet for mitt forbruk?

- Jeg tror den ubehagsfølelsen ligger latent hos de fleste, men at man til daglig har et par mekanismer for å unngå å konfrontere det helt.

Så kommer altså boka til Bjørn Gabrielsen og utløser det hele. Han gjør det imidlertid uten å moralisere. Og selv mener Gabrielsen at det mest av alt handler om å bli klar over at uansett hvordan vi lever, har vi valgt det selv.

- Jeg mener bestemt at jeg har valgt minste motstands vei.

- Virkelig?

- Ja, ut fra mine interesser og hva jeg drømmer om.

Konfronterer

Det handler mye om forbruk. Men uten noen klar moralisme. Eller som kritikeren i Klassekampen Aage Borchgrevink skrev om boka: «Cirka seksti ganger lengre enn en kronikk av Steinar Lem, men atskillig raskere å lese.» Og cirka seksti ganger mer underholdende, kunne han godt lagt til.

Gabrielsen mener det handler om å bli konfrontert med at alt forbruk er et valg.

- Når man konfronteres tydeligere, blir man mye mer fornøyd. Som hvis man for eksempel kjøper noe som er dyrt fordi man bare ha det, det er en følelse jeg kjenner igjen, det er en del av «unne-seg-kulturen», sier Gabrielsen.

- Jeg bruker jo tydeligvis en hel årslønn, så jeg har et forbruk det synger av. Men jeg liker ikke den ritualiserte shoppingkulturen. Ingen tror vel på ramme alvor at vi blir lykkelige av å forbruke ting? Men når man kritiserer forbruk blir man ofte feiltolket. Å påpeke fakta blir tatt personlig.

- Hva er målet ditt med boka?

- Hvis man skal tillate seg riktig stormannsgalskap, så vil jeg at boka skal føre til en hyggeligere debatt om forbruk, sier han, og ja, han bruker nettopp ordet hyggelig.

- Jeg vil at vi skal ha en mer presis bevissthet om hvor mye energi som er gått med for å få en ting fram til deg, sier han og peker fra det ene punktet på bordet til det andre.

Undergang

Et kapittel heter «Apokalypse nå» og er ganske sterk lesning. «Verden er blitt forlatt. Det er bare meg og flokken,» skriver han om en hundespanntur i vinterstillhet. Kapittelet handler om en gjentakende redsel for at samfunnet går til grunne. Hva om vi plutselig ikke lenger har energi?, strøm?, lys?, forbindelse til omverdenen?

- Jeg er bekymret for den dagen vi skal på gamlehjem, ja. Og jeg tror ikke de som er barn nå, kan fly til New York for 4000 kroner når de blir store.

Forfatteren hadde lyst til å ta apokalypsen enda lenger ut.

- Jeg lurte på å la bare polakkene overleve, sier han og ler:

- De er de eneste i Norge som egentlig kan noe.

«BARE MEG OG FLOKKEN»: Bjørn Gabrielsen lever for og med huskyhundene sine. Treningsturene legger de ofte til natta - for å unngå å møte Nordmarkas mange turgåere.
HUNDESPANN OG SJØLBERGING: Her er Bjørn Gabrielsen med på Femundløpet, som altså er et hundeløp.
EN HYTTE I SKOGEN: «Hun kom aldri i noen virkelig berøring med selve skogens ånd ... om den da var i besittelse av noe så fjollet,» skriver D.H. Lawrence i «Lady Chatterleys elsker». Hva sier du, Bjørn, finnes skogens ånd?