Apokalyptisk

Albert Åberg i undergangsroman av internasjonalt format.

BOK: «Pappa døde for to måneder siden. Det er ikke noe nytt i det. Fedre dør hele tiden.» Slik åpner Johan Harstads nye roman, en beksvart endetidsfortelling, lagt i munnen på den svenske barnebokhelten Albert Åberg.

Lille Albert som bor med liksomvennen Skybert og sin naive og snille alenepappa. Harstads versjon av forholdets utvikling er derimot ikke så uskyldig: Albert blir euforisk lykkelig da pappa dør, og han som 42-åring endelig blir fri.

Harstad er en forfatter med stor suksess, på tross av at han skriver noe langt mer enn halbergske mellomromaner. I sin fjerde roman lar han sin barndoms helt Albert og faren Bertil være et bilde på det uskyldige seksti- og syttitallet. På troen på det svenske folkhemmet, og et sosialdemokrati der alle tok vare på hverandre. Men åttitallet tar knekken på pappa. Folkhemmet ender som møbelforretning, og han utvikler seg fra en drømmepappa til en bitter mann som aldri unnslipper sine egne skuffelser. Forholdet mellom far og sønn blir en skrekkversjon av foreldrekjærlighet. Sjeldent godt formulert når Albert husker farens forsikring om at «Jeg ville aldri gått fra deg. Det han mente var Du skal aldri få gå fra meg.»

Olof Palme og Star Wars

«De dreper oss en etter en Albert. Ikke glem det.» advarer faren da Olof Palme blir skutt i 1985. Albert har da gjort et forgjeves forsøk på å komme seg vekk fra Hässelby og pappa. Han drar til Kina som tolk for en forretningsmann som ville tjene seg styrtrik på å kjøpe Star Wars-leker. Han finner sitt livs kjærlighet i Paris, der han livnærer seg som søppeltømmer.

Men han har ikke hjerte til å la pappa tusle alene rundt i leiligheten med de slengete terylens-buksene. Så han ender foran teve i barndomshjemmet, og livnærer seg som lagerarbeider hos Clas Ohlson. «Jeg har ofte lurt på om vi var en generasjon med for store ideer og for små evner,» spør han seg.

Allerede i debuten i 2001, utmerket den da 21 år gamle Harstad seg som en usedvanlig stilsikker forfatter. Dette grepet er bare blitt strammere. Han har en profesjonell – ja internasjonal – forfatterstemme, om det gir noen mening å si noe sånt. Her er klare bilder, skarpe refleksjoner, samt evnen til å formulere dem i et sorgmuntert og poetisk språk.

Når Albert desperat prøver å finne en samboer til faren, svarer han: «Jeg trives her, i disse rommene, Albert. Jeg vet sannelig ikke om det hadde vært plass til noen andre enn oss.» Den litt absurde naivismen og de enkle dialogene kler barnebokhelten Åberg.

Tilfeldighetens røtter

Harstad er en forfatter som våger å ta sjanser. For dette blir mer enn en roman om et altfor tett far- og sønnforhold – eller et farvel til en barndomshelt. Ved siden av Sting, står «Tilfeldighetens røtter» av Arthur Koestler sentral. Der påstår den store forfatteren at det finnes en underliggende dynamikk i alt vi foretar oss.

Dette synliggjør Harstad med den særegne språklige enkelheten når Albert og kjæresten blir slått av hvordan alt henger sammen med alt: «Vi kom i snakk med to personer på to barer i løpet av to kvelder. De het begge Victor og de hadde begge fedre som het Hugo. Ingen av dem hadde lest ’Les Misérables’.»

«Hässelby» er en kjapp historisk tidskilding, om alt fra landgangen i Normandie og søppelstreiken i Paris til aids og jappetid. En stund kan det virke som om han miste grepet. Albert blir tilsynelatende psykotisk. Han forfølges av en middelaldrende mann, vennene hans forsvinner, møbler forsvinner, leiligheten forsvinner. Dette er tidsriktig dokumentert med svart-hvitt fotografi.

Det hele skurrer litt, inntil Harstad hanker det inn med en utrolig eleganse. Han avslutter med noe så sjeldent som en science-fiction uten endetidseffekter. Formulert med en snedig hverdagslighet som mange forfattere burde misunne ham: Verden pakkes bare pent sammen, ganske enkelt.