PRISPOESI: Ruth Lillegraven vant den gjeve Brageprisen for diktsamlingen «Urd». Foto: Espen Røst/Dagbladet
PRISPOESI: Ruth Lillegraven vant den gjeve Brageprisen for diktsamlingen «Urd». Foto: Espen Røst/DagbladetVis mer

Årets Brageprisvinner tvinner en skjebnereise i diktform

Kort, konsentrert og stilsikkert fra Ruth Lillegraven.

ANMELDELSE: Årets Bragepriser er delt ut, og for meg var det definitivt mest moro med nominasjonene til voksen skjønnlitteratur.

I konkurranse med Solstads utskjelte slektsroman, Rimbereids vitale orgelpoesi og Nils Chr. Moe-Repstads ambisiøse dobbeltdiktbok, gikk Ruth Lillegraven seirende ut med den nokså stillfarne og stringente diktsamlingen «Urd». Der Solstad vever sammen sin slektshistorie i det vide og det brede, tvinner Lillegraven sammen to enkle slektstråder over godt og vel et hundreår.

Fortellinger
Poetisk feeling har hun hatt fra første tøtsj, Ruth Lillegraven. Med debuten «Store stygge dikt» skrev hun en poesipageturner som begeistret kritikerne og solgte hos bokhandlerne. Det er fristende å kalle tekstene i debutboka hennes for snakkesalige poesifortellinger, men med brodd og varsom timing.

Jeg har sett mange aspirerende norske poeter hoppe etter Nils-Øivind Haagensen, bare for å lande langt oppe på kulen. Den muntlige poetiske formen krever en helt spesiell timing og flytestilling. Lillegraven får til det i debutboken.

Enkle grep
«Urd» er dermed både en enklere og vanskeligere bok, og jeg synes den både er forbløffende sterk i sitt presise innhold og irriterende svak i sin upresise form.

Handlingsforløp: Cecilie flytter inn i huset til den avdøde Seselja på hjemstedet sitt. Gjennom fem kapitler får vi den barnløse Seselja og den gravide Cecilies historie. Urd er gudinnen i norrøn mytologi, som spinner fortidas skjebnetråder ved Yggdrasil. Seselja var syerske. Lillegraven fremstår på sitt mest elegante når hun får Seseljas lille liv til å vokse utover tid og sted, med forbilledlig enkle poetiske grep  

«...seselja sydde seg
gjennom to verdskrigar
svartsaumen hennar finst på
kistebotnar over heile bygda
men seselja planta ingen skog
bygde ingen veg, reiste inga
løe, fødde ingen barn  

likevel
høyrer vi
føtene hennar
over golvet»  

Tekstene flyter enkle og klare fram, i korte og konsentrerte kapitler. Diktene der Cecilie snakker til de ufødte barna sine er veldig flotte, og det føles nært, ordinært og magisk på samme tid. Slik er «Urd» blitt en bok som puster liv i to menneskeskjebner i historiens stille gang.

En skjebnetråd
Den største innvending mot «Urd» er formen. Korte linjeskift kan være en fantastisk måte å skape rytme og musikalitet i dikt på, men her virker det som mange av tekstene kuttes vilkårlig ved hvert andre ord. Er tanken med det at teksten rent typografisk skal ligne en tråd, skjebnetråden?

Andre steder løper teksten i trekanter eller i firkanter eller så er det helt tilfeldig. Det funker uansett svært dårlig, og det oppstår ingen bølgende musikk i mine ører.

I relasjonen Seselja og Cecilie skulle jeg også noen steder sett forfatteren gå mer inn på hvordan denne spesifikke skjebnen, denne Seselja, virker i Cecilie.

Her kan man trekke fram Ingrid Storholmens ypperlige «Siriboka» som et forbilledlig eksempel, som har slående likheter med «Urd». Der Storholmen tvinger leseren dypere inn i spørsmål om arv, slekt, skjebne og historie, forblir vi hos Lillegraven i det ømt menneskelige. For min egen del er ikke det alltid nok.