HARDE KONFRONTASJONER: De åtte guttene i klassen må sitte igjen i «Fluefangeren». Dermed begynner et kammerspill som blir et bilde på maktpolitikk og tyranni.
HARDE KONFRONTASJONER: De åtte guttene i klassen må sitte igjen i «Fluefangeren». Dermed begynner et kammerspill som blir et bilde på maktpolitikk og tyranni.Vis mer

Anmeldelse Film Fluefangeren

Årets kanskje beste norske film handler om skolegutter i Makedonia

Knuffing mellom små gutter blir et bilde på store politiske konflikter i «Fluefangeren».

FILM: Det er en av disse tilsynelatende enkle historiene som utvikler seg til å romme stoff for lange samtaler over cafébordet etterpå. «Fluefangeren», debutfilmen til den norsk-makedonske filmskaperen Izer Aliu, går inn i et univers som er så velkjent og velbrukt at det nærmest går opp i sømmene: Det dysfunksjonelle klasserommet fullt av støyende og fiendtlige elever, der en idealistisk og utrettelig lærer prøver å roe gemyttene. Men «Fluefangeren» går sine egne veier, og blir en politisk fabel og et psykologisk studium.

« Fluefangeren »

5

Kategori

Drama

Regi

Izer Aliu

Skuespillere

Burhan Amiti m.fl.

Premieredato

21. april 2017

Aldersgrense

Tillatt for alle

Orginaltittel

« Hunting Flies »

Politiske spenninger

Det nevnte klasserommet ligger på det makedonske bondelandet, tilsynelatende langt fra maktens arnested, men dønningene merkes: Det har vært valg, og også på lokalt nivå rensker valgvinnerne ut sine politiske motstandere, også i lærerværelsene. Den unge læreren Ghani (Burhan Amiti) er blant dem som får beskjed om å pakke sakene. Dels på grunn av sin egen pliktfølelse for jobben, dels fordi det kan gi ham en sjanse til hos rektor, bestemmer han seg for å holde igjen guttene i klassen sin etter en spesielt kranglete dag, for å løse de mange konfliktene mellom dem en gang for alle.

Det er nok å ta tak i. I tillegg til den sedvanlige gutteknuffingen er skolebarna adskilt av dype og langvarige konfliktlinjer knyttet til politikk og etnisitet, og mange av dem er sterkt identifisert av foreldrenes tilhørighet og en oppvekst i et samfunn med sterke spenninger og erfaringer med borgerkrig. I klasserommets mikrokosmos trer velkjente politiske motsetninger frem: Patrioten ser på de intellektuelle som veike forrædere, den falne politikerens sønn ser på patrioten som en bølle som har medansvar for hans egen families problemer. Den som skal løse opp i problemene, må gå inn i holdninger som har vært sådd i barnesinnene gjennom hele oppveksten. Ved å la klasserommet gjenspeile samfunnet gir «Fluefangeren» en overbevisende skildring av hvorfor konflikter kan bli så fastlåste og vanskelige å løse. Men vår mann går fortrøstningsfullt til verket, først ved å prøve å løse opp båndet som binder elevene til bakgrunnen sin og peke på andre mulige fellesskap og fortroligheter, som for eksempel kan oppstå mellom dem som heier på samme fotballag.

En tyrann blir til

Men så, gradvis, slutter Ghani å være vår mann. Tegnene er der egentlig tidlig, idet det blir klart at han lyver for kona på telefonen og i glimt viser seg å være oppfarende og hevngjerrig. Gradvis, og stadig overbevist om at han er ute i fredens og opplysningens ærend, begynner han å tråkke over grenser. «Fluefangeren» viser hvordan idealisten kan bli en diktator, hvordan forsoneren selv blir brutal. Det hele gjøres med kløkt og subtilitet. Lærerens og elevenes ofte skiftende og sammensatte motiver forblir i stor grad uuttalte. Dermed skapes nerven i fortellingen.

«Fluefangeren» er smart og skarp i innhold, men delvis røff og uvøren i utførelse. Det synes at det er et debutverk, ikke minst i klippingen, som Aliu har tatt hånd om selv. I noen av scenene merkes instruksjonen og koreografien for godt. Det gjør ikke filmen mindre imponerende. Ruskene til tross: Her er det ikke én scene som ikke er interessant, som ikke koker av noe innestengt og undertrykket og uuttalt. Det er oppkvikkende undervisning i realpolitikk, på den store og den lille skalaen.