USA og Kina

Årets viktigste toppmøte er et VM i politisk maktspill

To av verdens mektigste menn skal møtes ansikt til ansikt for første gang i morgen. Utfallet er skummelt uvisst.

Kommentar

Nord-Korea og handel. Dette er de to viktigste punktene på dagsordenen når USAs president Donald Trump tar imot sin kinesiske kollega Xi Jinping til toppmøte i Florida torsdag og fredag denne uka. Retorikken tyder på at Nord-Koreas atomtrusler er førsteprioritet.

Det pågår en form for psykologisk krigføring i forkant av møtet. Trump tvitrer om hvor vanskelig samtalene kommer til å bli, og at Kina ikke har vist mye hjelp i spørsmålet om å temme Nord-Koreas uberegnelige diktator Kim Jong-un. Xi har på sin side ligget lavt i terrenget, også det er et tegn på selvsikkerhet og styrke.

I virkeligheten har diplomater fra begge sider hatt lange forberedende møter, forhandlet seg fram til hvilke kort som skal spilles og muligens også allerede besluttet utfallet. Den store usikkerhetsfaktoren her sies å være Donald Trumps hang til å gå utenom manuset og levere impulsive, uventede utfall. Da kan ting rote seg skikkelig til.

President Xi Jinping spiller ikke golf. Vi kommer altså ikke til å få se to tjommier med golfkøller og caps på de luksuriøse banene rundt Trumps vinterresidens Mar-a-Lago i Florida, slik vi så under møtet mellom Trump og Japans president Shinzo Abe. I høyden kommer de til å spasere noen runder på plenene, slik Obama og Xi gjorde det under deres «uformelle» møte i Sunnylands i California i 2013. Det er lov å håpe, men det er ytterst tvilsomt om vi kommer til å se noen skjellsettende spasertur som løser gordiske knuter, som daværende presidenter Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov gjorde i Reykjavík 1986.

Vi har å gjøre med to virkelig ulike størrelser her, selvfølgelig med like viktige nasjonale problemstillinger på blokka, men med forskjellige personlige motiver for det snarlige toppmøtet.

Kina-eksperter i USA spør seg – hvorfor nå? Burde man ikke fra amerikansk side ha ventet til alle de viktige stillingene i UD og i Handelsdepartementet var besatt? I det minste til et Asia-team i UD var opprettet? Ville det ikke vært lurere å vente til en mer overordnet amerikansk handelspolitikk var formulert? Hvorfor haster Kina? Svaret kan på den ene siden ligge i Trumps maniske opptatthet av å skaffe tilbake de arbeidsplassene i USA som han mener at Kina har stjålet. Han har som kjent hastverk med å oppfylle de spektakulære valgløftene. På den annen siden kan svaret ligge i Nord-Koreas atomprogram. Der er hastverk påkrevet.

Fra Xi Jinpings side er tidspunktet sannsynligvis velvalgt. Kommunistpartiet skal gjennomføre sin femårlige partikongress denne høsten. Der skal ikke bare Kinas politikk og veivalg for de neste fem år bankes igjennom; der skal også nye lederstillinger og partiets framtidige toppleder, altså en kronprins, presenteres. For Xi er det avgjørende å konsolidere sin makt og vise at han er «kjernelederen», demonstrere at ingen motstridende fraksjoner får operere fritt, og at han er mannen som mestrer Kinas viktige posisjon i en ny verdensorden – og, banalt, kanskje – at han ikke lar seg vippe av pinnen av en Donald Trump.

Foreløpig har Xi sikret seg et forsprang, men det vet muligens ikke Trump og hans mannskap. USAs utenriksminister Rex Tillerson var nylig på Asia-tur der han også besøkte Xi i Beijing. Mange amerikanske Kina-kjennere, deriblant Scott Kennedy ved Center for Strategic and International Studies, mener at Tillerson tapte PR-kampen og mer til.

Det skyldes en uttalelse Tillerson kom med etter Xi-møtet, der han bekreftet Xis visjoner om «en ny type forhold mellom stormakter». Dette forholdet skal bygge på «ikke-konfliktskapende, ikke-konfronterende, gjensidig respekt og vinn-vinn samarbeid», slik Xi har formulert det. Scott Kennedy mener at Tillersons bokstavelige gjentakelse av Xis programerklæring kan leses som en kode for at Tillerson aksepterer at Kina og USA er helt likeverdige stormakter på verdensarenaen. Der har han neppe ryggdekning fra Trump, som mener at USA er størst og viktigst og uansett vil «make America great again».

Det spekuleres om at Xi Jinping vil «gi ansikt» til Donald Trump, altså gi ham noe Trump kan skryte av på hjemmebane. Det kan være forslag om kinesiske investeringer i amerikansk infrastruktur, noe som kan bety både nødvendig opprustning av veier og jernbane og mange arbeidsplasser i USA.

Og det kan være løfter om større kinesisk innsats mot Nord-Korea. Der har Trump hatt aggressive utspill de siste dagene; en sabelrasling som truer med militæraksjoner enten Kina vil eller ikke. Ikke bare Kina, men hele Øst-Asia skjelver ved tanken på en kommende krig. Klarer forhandlingens selvutnevnte mester å unngå krigen? Dette spillet har mange ukjente X’er.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook