Åsa og pappaen hennes

Da Åsa Linderborg skrev roman om sin oppvekst, brøt halve familien kontakten.

Hvis man skal skrive ærlig, må man nødvendigvis såre mennesker, sier Åsa Linderborg, som i fjor debuterte med den selvbiografiske romanen «Meg eier ingen».

I Sverige har boka solgt i over 240 000 eksemplarer, og et samlet kritikerkorps roste boka opp i sky.

Nå er den nettopp kommet på norsk. Dagbladets anmelder kalte den «en skinnende perle av ei bok» og utropte den til bokhøstens høydepunkt.

Det er en brutalt åpenhjertig fortelling om Åsas far, Leif B. Andersson: metallarbeider, alenepappa, skapkommunist - og alkoholiker. Åsas skildring av hvordan denne eksentriske og sjarmerende mannen langsomt går til grunne i ensomhet og sprit er hjerteskjærende.

Så hjerteskjærende at når jeg kommer inn i leiligheten hennes i Stockholm, er min første impuls å løpe ned trappene igjen og begynne å styrtgråte. Heldigvis klarer jeg å skjerpe meg.

Men hun har åpenbart sett denne reaksjonen før, og forteller meg at det er vanlig at journalister på besøk griner.

- Mens jeg er ferdig med å gråte, så jeg bare ler, sier hun. Og så ler hun masse. På bordet har hun satt fram kaffe, saft, småkaker og sjokolade.

- Jeg tenkte på å skrive denne boka helt fra jeg var veldig liten. Eller, jeg tenkte: Noen burde skrive bok om pappa, for han var så spesiell. Men da jeg var liten, våget jeg ikke skrive om ham, i stedet satt jeg for meg selv i sofaen og skrev om den lille leiligheten vår - luktene, fargene, alle innredningsdetaljene. Det er derfor jeg kunne skrive dem så tydelig som voksen.

ALT OM SIN FAR: Åsa Linderborg har skrevet roman om pappaen sin, og om arbeiderklassen. Dagbladet møtte henne hjemme i leiligheten hennes i Stockholm. Foto: MARTE MICHELET Vis mer

Pappa Leif henger opp lampetter og røde fløyelsgardiner så alle som går forbi vinduene skal tenke at der bor det tamegfaen et grepa kvinnfolk. Men på badet er det ikke dopapir eller tannbørster, på senga er det ikke laken eller putevar, og i utslagsvasken på kjøkkenet er det hver morgen en gul ring etter pappas oppkast.

Likevel er Åsa og Leif bestevenner, i en øm og kjærlighetsfull relasjon, der de sammen prøver å håndtere at de har blitt forlatt.

Da Åsa var tre, pakket mammaen en liten veske, og dro fra dem for å flytte sammen med en annen mann. Åsa måtte bli igjen fordi mammaen syntes så synd på Leif «at hun ville gi ham det fineste hun hadde».

- Det har vært veldig tøft for mamma etter boka. Hun er jo en offentlig person.

Tanja Linderborg, Åsas mamma, er tidligere riksdagsrepresentant for Vänsterpartiet og en respektert og velkjent figur i hjembyen Västerås. Etter at boka kom, var det mange som sluttet å hilse på henne en periode.

- De mente at «sånn kan ikke en kvinne gjøre». Men jeg er stolt over at hun våget å bryte kjernefamilien. Det var modig å la meg være igjen med pappa, det fantes jo ikke alenepappaer på den tida. Jeg ser det som en feministisk handling.

- Men i boka virker det som om du fortsatt ikke kan begripe hvorfor hun forlot deg?

- Jeg lurer på hvordan hun kunne dra, det gjør jeg. Det er klart det er veldig merkelig for meg at hun ikke ville ha meg med seg. Samtidig er jeg utrolig takknemlig for tida jeg fikk med pappa.

Vi hadde nok ikke hatt noe forhold i det hele tatt hvis jeg ikke hadde bodd hos ham. Han ville blitt en veldig dårlig helgepappa, sier hun med et skjevt smil.

I stedet var det hos mammaen hun var i helgene og i sommerferien.

- Min store sorg handler ikke egentlig om meg, men om at pappa var så ensom. Mamma forlot ham mye mer enn hun forlot meg, og han hentet seg liksom aldri inn igjen. Åra hos pappa var vanskelige og rare, men jeg ville ikke vært dem foruten for alt i livet.

- Tvilte du på at mammaen din elsket deg?

- Ja, det har jeg absolutt tvilt på. Å skrive boka ble en slags test på det, og med fasit i hånd forstår jeg at jeg følte meg, og føler meg, elsket av henne. Men hun visste ingenting om boka, ikke før den gikk i trykken. Ellers hadde jeg ikke kunnet skrive den. Hun ble ekstremt sjokkert og veldig skuffet da hun fikk manuset. Vi kan fortsatt ikke prate om boka, så det blir en del spente situasjoner.

Boka har revet opp slekta. Mest i harnisk var familien på farssiden, som har brutt all kontakt.

- Jeg tror det vanskeligste for dem er at jeg skriver om hvordan de plyndret pappas hjem for verdisaker etter at han døde. Og om hvor trangsynte og smålige de var rundt begravelsen. I dag har vi ingenting med hverandre å gjøre. Men de har ringt hjem til både mormor og mamma og skjelt meg ut flere ganger.

- Hva sier de?

- Det vet jeg ikke, for det vil de ikke fortelle. Men jeg regner med at det er mange stygge ord.

- Synes du selv at du har krenket dem?

- Ja, det har jeg gjort. Men jeg måtte krenke noen, hvis ikke hadde det ikke blitt en ærlig, eller for den del interessant, bok. Men jeg har samtidig hele tida satt grenser. Det er en masse ting jeg kunne ha fortalt som jeg har utelatt - om dem, om pappa, om mamma. Men det vet de ikke.

Åsa Linderborg er ikke bare bestselgerforfatter. Hun har doktorgrad i historie og en sentral posisjon i Aftonbladets kulturredaksjon. Før boka kom ut, var hun kjent som en uredd og stilsikker kulturskribent, debattant og venstreradikaler.

- Dette er like mye en politisk roman, som en personlig beretning. Jeg ville skrive om klasse. I Sverige er det et pinlig tema, kulturradikalerne vriiiiir på seg når man nevner klasse.

Hun tar en stor slurk jordbærsaft og langer ut mot kulturelitens folkeforakt.

- Jeg kjente meg sånn igjen i «FrP-koden» av Magnus Marsdal. Pappa hatet lyse møbler og jazz og abstrakt kunst, han likte danseband og elg i solnedgang. Hele sitt liv fikk han beskjed om at du er vulgær, du har dårlig smak, du burde ikke ha stemmerett, du er en fare for demokratiet, dessuten har du ingen bordskikk. Samtidig som kultureliten håner disse menneskene for den jævla smaken deres, nekter de å ta problemene deres på alvor. Når de blir arbeidsledige eller uføretrygdet eller pensjonene deres skal kuttes. Til sammen blir jo dette selvfølgelig rene dynamitten, og sånne partier som Frp seiler inn som alternativ.

Men Leif Andersson var ingen Frp-er. Han var kommunist. Det var bare at ingen måtte få vite det. I en scene i boka vil han ikke underskrive en sjekk med rødt blekk: «Folk kunne jo tro at vi er bolsjeviker!» Hans trass og motstand forblir privat og avmektig. Usynlig.

- Sånn er det jo på mange måter for de fleste. Arbeidere synes overhodet ikke i offentligheten. Det er bare denne velfødde middelklassen - som jeg nå tilhører - som kommer til orde. Og de vil ikke høre om arbeiderklassen. De synes det er uviktig og uspennende. Uspennende!? Min pappa var ikke uspennende. Han var det mest spennende menneske jeg har møtt.

Marte Michelet er journalist i Dagbladet.