BENEKTER OVERGREP: «Det blir latterlig å høre regimet hevde at de bekjemper terrorister når økonomistudenten i naborommet blir arrestert og holdt fengslet i ti dager. Tre av dem med bind for øynene, før han blir løslatt uten forklaring,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Ali Hashisho / Reuters / NTB Scanpic
BENEKTER OVERGREP: «Det blir latterlig å høre regimet hevde at de bekjemper terrorister når økonomistudenten i naborommet blir arrestert og holdt fengslet i ti dager. Tre av dem med bind for øynene, før han blir løslatt uten forklaring,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Ali Hashisho / Reuters / NTB ScanpicVis mer

Assads overgrep

Vi som bor i Damaskus blir daglig vitne til den massive eskaleringen av voldsbruk og overgrep som foregår nå.

Boom! Boom! Boom! Det er søndag i Damaskus, og lyden er nærmere enn vanlig, jeg løper opp på taket. Derfra kan jeg se Qassion, fjellet som rager over Damaskus sin bykjerne, minaretene til Umayademoskeen og det meste av Damaskus i retning øst og nord. Disse områdene virker imidlertid uberørt og stille. Boom, boom, boom igjen, lyden kommer definitivt fra sør. Tadamun roper naboen. Kafer Souseh foreslår jeg. Ingen av oss har peiling. Utsikten vår er sperret av høye kontorbygninger, men vi kan se små runde røykballer danne seg på en ellers skyfri blå himmel.

Et år tilbake var Damaskus preget av et yrende liv. Alle butikker og kafeer var åpne til langt på natt og barn i alle aldrer lekte gjemsel i gamlebyens kriker og kroker. Lite tydet på at vi nå ville være i denne situasjonen. Etter jul var imidlertid revolusjonen i Egypt et faktum og resten av Midtøsten så ut til å følge samme mønster, med demonstrasjoner i så godt som alle land fra øst til vest, men Syria var unntaket.

På en fjelltur med en turgruppe bestående av rundt 200 studenter fra Aleppo, Latakia, Homs og Damaskus i februar 2011 snakket alle ivrig om det som foregikk i Kairo. På mitt spørsmål om noe liknende kunne hende i Syria var imidlertid så godt som alle enige om at det ikke ville skje. Det var sant at regimet var korrupt og trengte endring, men syrere trodde at presidenten var villig til å gjennomføre slike reformer.

En måned seinere ble de første skuddene i Deraa avfyrt, og personene i min turgruppe splittet seg i alle forskjellige leire for aldri å snakke med hverandre igjen. I løpet av våren spredte demonstrasjonene seg til hele landet og det gikk rykter om massiv voldsbruk fra regimestyrker. I Damaskus var bybildet var preget av store støttemarkeringer for presidenten, nye bilder av ham på hvert eneste gatehjørne. Innen ramadan var over var byen tømt for utenlandsstudenter, mødre lot ikke sine barn gå ut om kvelden og presidentens taler hadde gjort stemningen blant vanlige mennesker mer og mer polarisert. Gamlebyens gater var stille og det eneste som minnet om fest og høytid var dekorasjonene i byens restauranter som fremdeles var relativt godt besøkt.

I løpet av høsten virket som om det skjedde en forskyvning av hvor sympatien i folkedypet lå. Nesten umerkelig ble det færre og færre bilder av presidenten i gatene, kanalvalget på TV-ene i butikkene skiftet fra statlig TV til internasjonale kanaler og rett som det var kunne man se regimenegativ graffiti. Endringen virket å være et resultat av en jevn flyktningstrøm av barn og eldre fra andre deler av landet som fortalte om overgrep fra hærens sin side, og det er vanskeligere å beskylde en nevø eller svigermor for å være del av en sionistisk konspirasjon mot det syriske folk, enn det er å beskylde internasjonale media for det samme.

Så kom 2012 med et smell. Smellet kom imidlertid rett før jul 2011 da den første bomba eksploderte i Damaskus. Våren brakte imidlertid med seg flere eksplosjoner i Damaskus, samt en massiv eskalering av våpenbruken rundt omkring i landet. Bydelen Bab Amr i Homs ble jevnet med jorden live på de internasjonale nyhetskanalene, og det samme gjaldt en rekke andre byer, landsbyer og bydeler rundt omkring i landet. Flyktningstrømmen inn til Damaskus ble mangedoblet og byen ble i løpet av noen korte måneder fylt til randen med mennesker fra forstedene og andre deler av landet.

Strømmen av flyktninger utgjorde det siste dyttet det store flertallet i Damaskus trengte for å skifte side fra nøytrale tilskuere til opposisjon. Alle hadde plutselig et ektepar fra Homs i naboleiligheten til venstre, en familie fra Duma boende hos naboen til høyre og en fetter fra Deir az-Zur sovende på sofaen, og de fortalte alle grusomme historier om artilleribeskytning, overgrep, tortur og snikskyttere som skjøt på alt som rørte seg.

Alle disse historiene blir daglig benektet og latterliggjort på statlig TV, men troverdigheten til de syriske TV-fjesene er ikke lenger særlig høy. Ikke minst fordi historiene ikke lenger bare stammer fra andre deler av landet.

Vi som bor i Damaskus blir også daglig vitne til den massive eskaleringen av voldsbruk og overgrep som foregår nå. Det blir latterlig å høre regimet hevde at de bekjemper terrorister når økonomistudenten som bor i naborommet blir arrestert og holdt fengslet i ti dager. Tre av dem med bind for øynene og uten mulighet til å sette seg ned, før han blir løslatt uten forklaring.

Du blir fortvilet når en venn som filmer hærens overgrep blir skutt, og provosert når du møter opp til begravelsen hans og blir møtt foran kirken av shabiha og politi med køller som forteller deg at familien ikke får lov å holde en minnestund for ham fordi han er en sviker, før de begynner å rope «vårt blod, vår sjel, vi gir til deg Bashar. Og du blir frustrert når en militærvakt med kraftig kystdialekt nekter deg å passere hans provisoriske chek point på vei inn i gamlebyen, og du dagen etterpå finner «Bashar al-Assad eller vi brenner dette landet,» skrevet på veggen der han sto.

Meldingene begynner å strømme inn om kamphandlingene. Naboen og jeg tok feil. Kampene på søndag var betydelig nærmere. Midan, en bydel i hjerte av Damaskus, var åstedet for kamphandlingene og hæren valgte for første gang å gå inn med tanks i en av byens sentrumsområder. Et forsiktig anslag er at det har dødd ca. 16 000 mennesker i Syria de siste 16 månedene. Over halvparten av dem har blitt drept de siste fire månedene, og måneden med det høyest antall døde var juni 2012 Regimets våpenbruk har gått fra fire drept av geværkuler i Deraa 18. mars 2011, til 200 drept med kamphelikoptre i Tremseh 12. juli 2012.

I løpet av de siste tre dagene har situasjonen her i Damaskus endret seg drastisk. Lyden av helikoptre og maskingevær har vært kontinuerlig natt og dag, og røykskyer har med jevne mellomrom steget opp over Damaskus? ellers skyfrie himmel. Folk søker sammen i frykt eller med skrekkblandet fryd innendørs og i dag har de fleste butikker holdt stengt. Det er vanskelig å skille en eksplosjon fra en annen, så det er vanskelig å si om jeg hørte eksplosjonen der forsvarsministeren, innenriksministeren og viseforsvarsministeren Aasif Shawkat døde. Det er uansett ikke viktig, det viktige er at Shawkat - Assads svigerbror og arkitekten bak regimets strategi for å slå ned opprøret siden mars i fjor - var blant de døde. Når opposisjonen kan nå ham, viser de at de kan nå alle.

Betyr det igjen at regimet vil falle før fredag og ramadan? Kanskje, men Bashar og resten av regimet har ingen steder å dra. Så det er også mulig at vi de neste timer og dager vil se krampetrekninger fra regimet som blir mer voldelige enn noensinne.

Kronikkforfatteren kan av sikkerhetshensyn ikke stå fram med navn.

Følg oss på Twitter