UTLØSEREN: Da den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo vant Nobels fredspris i 2010, førte det til spenninger mellom Norge og Kina. Like før nyttår ble forbindelsene gjenopprettet. Foto: Stein J. Bjørge / Aftenposten / NTB Scanpix
UTLØSEREN: Da den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo vant Nobels fredspris i 2010, førte det til spenninger mellom Norge og Kina. Like før nyttår ble forbindelsene gjenopprettet. Foto: Stein J. Bjørge / Aftenposten / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Norge og Kina

Avtalen med Kina er et norsk knefall

Ingen grunn til å tro at avtalen gjør det lettere for Norge å påvirke kinesisk politikk når det gjelder handel eller på noe som helst annet område.

Meninger
FØRSTEAMANUENSIS: Ingerid Opdahl, Institutt for forsvarsstudier. Vis mer

Utenriksminister Børge Brende har invitert sin kinesiske kollega til Norge. Brende forsikret om at begge sider var opptatt av å «ta igjen det tapte» etter seks års brudd. Uttalelsen er den siste av mange som feirer at fulle diplomatiske forbindelser er gjenopprettet.

Men avtalen som ble undertegnet kort tid i forveien er et norsk knefall. Med unntak av den kinesiske utenriksministerens besøk er det vanskelig å se hva vi har vunnet.

PROFESSOR: Kåre Dahl Martinsen, Institutt for forsvarsstudier. Vis mer

At det skal lette kårene for norsk eksport er mulig, uansett har den økt med mer enn 50 prosent siden Liu Xiaobo fikk Fredsprisen i 2010. At den diplomatiske kulden skal ha hatt noen økonomiske konsekvenser av betydning står dermed ikke til troende.

Uansett er det lett å glemme at ingen andre land er gjenstand for så mange dumpinganklager, eller for så systematisk å diskriminere utenlandske eksportører og investorer, som Kina.

Det kinesiske sjarmfremstøtet i Davos der landet fremstilte seg om en garantist for fri verdenshandel vakte derfor lite jubel, med Dagens Næringsliv som et mulig unntak.

Det er ingen grunn til å tro at avtalen gjør det lettere for Norge å påvirke kinesisk politikk når det gjelder handel eller på noe som helst annet område.

Det skyldes ikke minst avtaleteksten der Norge gir avkall på å kritisere det Kina definerer som «kjerneinteresser» og «landets nasjonale integritet». Hva de er, er ikke forklart. Men det er neppe trolig at man fra norsk side har lyst til å teste ut grensene ved for eksempel å sette spørsmålstegn ved forfølgelsen av menneskerettighetsforkjempere eller talsmenn for nasjonale minoriteter.

Det er heller ikke noe som tyder på at norske forhandlere reiste spørsmål om fredsprisvinner Liu Xiaobo. Han sitter fortsatt fengslet, dømt til en straff på elleve år for å kreve at menneskerettigheter også skal gjelde for kinesere. Og dette er vel og merke de samme rettighetene regjeringen hevder «ligger i hjertet av norsk utenrikspolitikk», ifølge regjeringens hjemmeside.

Et annet vesentlig punkt som heller ikke er nevnt er hvordan avtalen undergraver havretten. Kina har egenhendig gjort krav på et enormt område i Sør-Kina-havet. Øyer bygges ut og gjøres om til militærbaser.

Den internasjonale domstolen i Haag har kjent dette ulovlig. Den kinesiske reaksjonen var hysterisk. Vi slipper å utsette oss for det samme. Ved å undertegne på at vi ikke skal kritisere «landets nasjonale integritet» har vi gitt avkall på denne muligheten. Uansett, det burde vært gjort. Norge er avhengig av at gjeldende rett på området opprettholdes, ikke at den undergraves av stormaktene – eller at vi unnlater å protestere mot dem som gjør det. Denne selvpålagte begrensningen er også en belastning i forhold til våre to nærmeste allierte. Både Storbritannia og USA har gjentatte ganger gått ut mot Kina. Vi burde gjøre det samme.

Om Sør-Kina-havet ble diskutert vet vi ikke. Forhandlingene involverte noen få, og de foregikk bak lukkede dører.

Hadde flere sittet rundt bordet, for eksempel UDs eksperter på internasjonal rett, ville avtalen muligens ha sett annerledes ut. Det er selvfølgelig også mulig at den ikke ville ha kommet i stand. Som kinesisk presse kommenterte etter undertegnelsen så er Norge bare et lite land og Kina er stort. Vi har med andre ord svært lite vi skulle ha sagt.

Paradoksalt har hemmeligholdet rundt forhandlingene betydd nettopp dét for oss på den andre siden av døren til forhandlingene. Utenriksminister Brende, som sin forgjenger Støre, har understreket behovet for at utenriks- og sikkerhetspolitikken har bred folkelig støtte.

UD har gitt sjenerøs støtte til debattmøter for å sørge for at folk blir informert og hørt. Forholdet til en av verdens mektigste stater er altså unntatt dette prinsippet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook