Bånn pinne mot livets nullpunkt

«King hadde opplevd mer i livet hittil enn tjue gjennomsnittsnordmenn gjorde i løpet av et helt liv. Og det bare fortsatte! Ti års kortere levetid enn snittet, kanskje. Skitt au, verdt det, den prisen måtte du være villig til å betale, «win some, lose some.»

Slik er prisen for rock'n'roll, sett med øynene til rockemusikeren King, eks-Sennepslegionen (jfr. Morten Jørgensens roman av samme navn fra 1987), nå soloartist, for tida i København for å skrive en haug med nye låter, gjerne om Europa (King er EU-tilhenger), hekta på dop, alkohol og illusjoner om sin egen fortreffelighet, på jakt etter mer dop, damer, nye steder, kulisser til sitt eget liv og sine egne låter.

Fra han ankommer København, går livet i et eneste pes, og selv om King stadig rasjonaliserer sine egne gjerninger og det skjebnen har å tilby, forstår leseren at dette bare går en vei; i en spiral dypt nedover. Ti års levetid kortere enn snittet kan bli mye å håpe på dersom ikke King på en eller annen måte våkner. Mot slutten av boka vender King tilbake til Norge, for «uten stanken av granbar i nesa ble det liksom ikke det samme».

Kaotisk

Hva opplever King i København? Han slikker sine sår, etter at «alle er døde», først og fremst bandkameraten Brian II og kjæresten Maria. Han forsøker å leve ut en slags rockemyte, men han møter først og fremst et surr av mennesker; nordmenn, dansker, kjente og ukjente. Han opplever litt sex, men altfor lite etter egen smak.

Han leser aviser, løssalgsaviser som beskriver verden som et perverst, absurd oppholdssted. Han forsøker å skrive låter, men det går stort sett ganske treigt. Han treffer en trøndersk sveiser og pønkefan, som han flytter inn hos. Damer kommer og går, ikke minst en ungdomskjæreste som er gift og har barn i København, en kvinne King i sin forvirring forsøker å «redde», med patetiske resultater.

Kings mer eller mindre mislykte opphold i Købehavn er skildret av Morten Jørgensen i en besettende, subjektiv han-form. Synsvinkelen ligger hele tida hos King. Det er hans stemme, hans råskårne sjargong, hans forvirrede illusjoner som presser boka framover, side opp og side ned.

Faktisk er det imponerende hvordan Jørgensen i en slags klassisk naturalistisk stil får disse hverdagene til å gnistre over sidene, selv om enkelte nok vil kjede seg ettersom det skjer forbløffende lite av dramatisk karakter. I all sin absurditet er det etter forholdene temmelig grå hverdager som skildres.

Det er i språket spenningen ligger; i kontrasten mellom Kings visjon av sitt eget liv og forfatteren Jørgensens avdekking av tingenes virkelige tilstand. Språket er vitalt og frodig. Replikkene er skrevet på sjargong og dialekt, på trøndersk og dansk, hakkende og stakkato, fulle av pauser og inkonsekvenser. Som helhet svinger boka i et tempo som har rockens puls og rytme.

Tilstandsrapport

Svakheten er at boka mangler en intrige, en oppbygning, en komposisjon. Men dette er nok helt bevisst fra Jørgensens side. Han har åpenbart villet slenge et dampende utsnitt av et vraket liv ned på bokhandlerdisken. Og slik sett fungerer romanen på en slags jægersk måte. Boka presenterer en tilstand, og gir et alt annet enn optimistisk bilde av europeisk storbyvirkelighet rett foran århundreskiftet, en tid preget av den totale mangel på vyer og drømmer om hva virkeligheten kunne vært.

Og hva med rock'n'roll? Kan den frelse noen sjeler? Morten Jørgensen lar faktisk også seg selv dukke opp i boka. Han er forfatter og jobber med et «tiårsprosjekt» om jernalderen i Nord-Europa. Om seg selv sier han:

«Har alltid vært en intellektuell, mitt liv er kritikk, ikke hjernedød rock ideologi , rock som livssyn, eller verdensbilde, liksom, bare for teit...»

Skal vi si at denne boka er et oppgjør nettopp med en slik form for «rockideologi», og at det nettopp er konsekvensen av en slik ureflektert livsholdning som gjør denne boka til urovekkende og avslørende lesning.

FREDRIK WANDRUP