Bare ett språk?

Den allmenne språkinteressen har trolig aldri vært større. Flere og flere populærvitenskapelige bøker ser dagens lys, det dreier seg om alt fra banning til indianerspråk. Felles for de aller fleste av disse publikasjonene er at de fokuserer på språket slik vi ser og opplever det. Men hva er språk? Og finnes det nå egentlig mer enn ett språk?

Frem til midten av 1950-tallet rådet behaviorismen, en teoretisk retning som hevdet at alle kunnskaper om språk hos mennesket er lært. Barnet blir født som et tabula rasa, altså uten noen som helst redskap som hjelper til i språklæringsprosessen. Dette synet var akseptert av de fleste fram til Noam Chomsky i 1959 skrev en banebrytende bokanmeldelse av B.F. Skinners behaviorisme i det prestisjefylte tidsskriftet Language. Dette betraktes av de fleste som det definitive bruddet med behaviorismen, og som katalysatoren for framveksten av en ny kognitiv vitenskap.

Chomskys utgangspunkt var språktilegnelse. Det er et faktum at de fleste barn lærer de grunnleggende strukturene i morsmålet sitt i løpet av de tre til fem første leveårene. Dette er svært raskt, og det kan vanskelig forklares dersom alle strukturene må læres slik vi lærer andre ting. Ikke minst er det slående at barn lærer mye som aldri finnes i språket de hører rundt seg. Chomsky har kalt dette Platons problem: Hvordan kan vi vite så mye når tilgangen til informasjon er så dårlig? Et godt argument for et slikt perspektiv er følgende eksempel:

Forestill deg at et barn skal lære hvordan vi lager ja/nei-spørsmål. En setning som «Hun er overbevist om at jeg kan grammatikk» kan omformes til spørresetningen «Er hun overbevist om at jeg kan grammatikk?» Den første generaliseringen kan være at man bytter om på de to første ordene for å lage slike spørsmål. Problemet er at setningen «Hun med skjørt er overbevist om at jeg kan grammatikk» da skulle lyde slik: «Med hun skjørt er overbevist om at jeg kan grammatikk?» Denne setningen er fullstendig umulig på norsk, og barnet vil måtte revidere generaliseringen sin. Kanskje vil han eller hun tro at det er det første verbet som skal flyttes først i setningen. Setningen «Hun som har skjørt, er overbevist om at jeg kan grammatikk» skulle da bli «Har hun som skjørt, er overbevist om jeg kan grammatikk?» Dette blir like kaudervelsk som det forrige, og generaliseringen var nok en gang feil.

Dette eksempelet forteller oss flere ting. Et viktig moment er at språk er hierarkisk: Alle leddene står ikke på samme nivå. Den riktige generaliseringen er at det er det hierarkisk høyeste verbet som skal flyttes først (er i den siste setningen). Men den viktigste lærdommen vi kan trekke fra dette eksempelet, er at barn aldri hører de setningene vi har karakterisert som uakseptable. Dermed har de ikke noe grunnlag i språket rundt seg for å vite at disse setningene ikke er mulige på norsk. Vi vet også at barn aldri sier slike setninger. Chomsky tok slike argumenter til inntekt for synet om at vi faktisk har noe i hjernen vår som gjør språktilegnelsen mulig. Han foreslo at det finnes en menneskelig språkevne som er medfødt. Dette er det primære kjennetegnet på generativ grammatikk – teorien som Chomsky og andre har utviklet siden begynnelsen på 50-tallet.

Denne menneskelige språkevnen er universell og finnes hos alle mennesker. Den gjør det mulig for oss å lære språk så raskt som vi faktisk gjør det, og den forklarer det faktum at alle verdens språk faktisk er veldig like på et underliggende og abstrakt nivå. Det er dette som gjør at vi kan svare bekreftende på spørsmålet som innleder denne kronikken – språkevnen sier vi at har en Universalgrammatikk (UG).

Hva mener vi med språk? For det første definerer vi språk som noe annet enn et bestemt sett ord. At ordforrådene varierer er et uomtvistelig faktum. Det som interesserer oss, er det underliggende systemet språkene er bygget over. Og så kan man spørre: Snakker dyr? Dyr kan utvilsomt kommunisere. Men å snakke et språk går langt ut over ren kommunikasjon. Som mennesker kan vi snakke om ting som har vært, som kommer til å skje, og vi kan snakke om fullstendig umulige ting. Vi vet at griser aldri kommer til å fly, men vi kan likevel snakke om det. Det kan ikke dyr.

Selv om vi aksepterer argumentet om en universalgrammatikk, er det også et uomtvistelig faktum at språks struktur varierer. Vi kan ikke oversette setningen «I går gikk jeg på tur» til engelsk ved å si «Yesterday went I for a walk». Språk som norsk og tysk har alltid verbet på andreplass i hovedsetninger (såkalt V2), men det er ikke mulig på engelsk, hvor subjektet må komme foran verbet.

På et annet område skiller norsk seg fra tysk, noe vi ser om vi ser på leddsetninger: «Es ist wahr, daâ Hans den Hund sieht» versus «Det er sant at Hans ser hunden». I norske leddsetninger kommer nemlig verbet foran objektet (vi kaller det et Verb–Objekt-språk – VO), mens i tyske leddsetninger kommer objektet først (et Objekt–Verb-språk – OV). Dette er en forskjell som må læres. Innenfor generativ grammatikk sier vi derfor at hvert barn har noe som likner på et bryterpanel hvor hver bryter kan skrus av eller på. Tysk har bryteren for OV skrudd på, norsk har den skrudd av. Vi kaller dette bryterpanelet for et sett av parametere. Universalgrammatikken består dermed av universelle prinsipper (jf. hierarkiet ovenfor) og variable parametere. Variasjonen blant verdens språk blir dermed variasjon innenfor ett og samme abstrakte system.

Hvordan lærer så barn språk? Et lite barn vil først lære enkeltord som «mamma» og «pappa». Men tilegnelsen av strukturer starter også umiddelbart. Barnet lytter til det som blir sagt rundt seg og skanner utsagnene for spor som hjelper ham eller henne til å sette bryterne riktig. Når bryterne er korrekt satt, snakker barnet korrekt språk. Normalt tar dette mindre enn fem år. Til sammenlikning har man ennå ikke klart å programmere en datamaskin til å gjøre det samme.

Vi er overbevist om at generativ grammatikk har en viktig rolle å spille i fremmedspråkundervisningen. Feil elever gjør under språktillæring, er systematiske og henger sammen med bryterinnstillingene i morsmålet. «Yesterday went I for a walk» er en rimelig måte å uttrykke seg på for en elev som har norsk som morsmål. At det ikke er mulig på engelsk, må læres. Kunnskap om disse særtrekkene vil dermed kunne lette læringen av fremmedspråk samtidig som forståelsen av eget morsmål vil bli dypere.