Barn og medievold - en debatt på villspor!

I nytt og ukjent medielandskap er det viktig å trekke opp en debatt som bør handle om behovet for mediekunnskap og verdivalg - og om hvilken barndom vi ønsker for barna våre, skriver Petter Bae Brandtzæg og Tor Endestad.

HAR DU EN 12-årig gutt i huset, er sjansen stor for at han har prøvd dataspill der «alt» er lov: kjøre ned uskyldige, slå og sparke så blodet flyter, voldta en prostituert og drepe henne etter voldtekten. Blir barn mer aggressive av slikt? Det er det høyst usikkert om vitenskapen noen gang vil klare å bekrefte eller avkrefte. Like fullt er det viktig at vi spør oss: Er det lek som dette vi vil at barna våre skal huske fra barndommen? Og hvordan skal man som voksen forholde seg til at barnas lekeplass i stor grad er blitt elektronisk?

Både kongen og statsministeren brukte sine nyttårstaler til å uttrykke bekymring for medievolden som den oppvoksende generasjon eksponeres for. De fikk raskt svar på tiltale av direktør Tom Løland i Statens filmtilsyn: «Påstanden om at medievold har skylda for vold i samfunnet er uttrykk for en type folketro som ikke har rot i dokumenterbare resultater,» sier Løland i Dagbladet 3. januar og avfeier det hele som mediepanikk. Og i Dagbladet lørdag 18. januar engster Kjetil Rolness seg for en demonisering av ungdomskulturen.

Selv synes vi det er høyst betimelig å spørre hvilket samfunn og hva slags samfunnsborgere vi får når vi lar barn underholdes av vold. Men samtidig synes vi debatten som blusset opp igjen med de to nyttårstalene, beveger seg på et lite fruktbart sidespor. Ett eneste spørsmål har fått all oppmerksomheten: Avler «medievolden» aggresjon hos barn? Det har endt med en skyttergravskrig der den ene siden svarer «ja, det gjør den», mens svaret fra den andre siden lyder «det finnes ingen resultater som tyder på det».

ALTSÅ: PÅ DEN ENE siden finnes de som er overbevist om at det er en direkte årsakssammenheng mellom barns bruk av voldsmedier og aggresjon. Disse ser barna som forsvarsløse individer mot medienes manipulerende slagkraft. På den andre siden står de som mener at barna faktisk takler den nye medievirkeligheten, fordi de forstår dagens mediegenre, dens ironi og dens overdrivelser og slik er upåvirket av uheldige effekter.

Det er vanskelig å ta et standpunkt i denne debatten, fordi det simpelthen ikke finnes entydige vitenskapelige data som gir grunnlag for sikre konklusjoner. Forskningsfeltet skjemmes også av politiske føringer og forutinntatte holdninger, samt bruk av svært ulike metoder og måleinstrumenter. Både media, vold og aggresjon er såpass mangefasetterte, kompliserte fenomener og det er dermed vanskelig å si noe sikkert om årsaksforhold. Selv om studier som oppsummerer forskning på feltet viser sammenhenger, varierer anslagene om årsak med type undersøkelse og må karakteriseres som moderat. Kun én studie følger barn over flere år og her anslår en at voldsutøvelsen i mediene bidrar til ca. 4- 5% av volden i samfunnet.

Trolig vil vi aldri få noe sikkert svar. Samtidig er det for lettvint å tro at mediene ikke påvirker oss. Hensikten med sterke uttrykk i for eksempel reklame er jo nettopp å påvirke adferd. Lølands utspill kan i verste fall føre til at foreldre ikke bryr seg om mediene på barnerommet. Det å ikke forholde seg til barns medieeksponering er den enkleste løsningen i en hektisk hverdag, hvor mediene ofte opptrer som barnevakt. Men, sløvhet kan koste. Derfor er det i nytt og ukjent medielandskap viktig å trekke opp en annen debatt. Den bør handle om behovet for mediekunnskap og verdivalg - og om hvilken barndom vi ønsker for barna våre.

DA VIL EN REKKE nye spørsmål trenge seg på: Er vi voksne klar over hva barna våre egentlig bruker mediene til og hva disse mediene egentlig er? Lukker vi øynene når vi vet at de får med seg vold og sex i høye doser? Og er det ikke på høy tid med medieopplæring i skolen, slik at barna kan bli mer bevisste på hvordan de skal tolke og bruke nye medier som Internett og dataspill.

Dette er viktig, særlig med tanke på at barn og unge i dag vokser opp i et omfattende mediesamfunn, hvor Norge er i verdenstoppen. Majoriteten av norske ti- og tolvåringer har egen mobiltelefon og tilgang til både pc og Internett hjemme. De fleste norske hjem er også velutstyrte når det gjelder antall TV-er, PlayStation og Nintendo.

Med dette følger et tungt konsum av diverse medieinnhold. De som kjenner til markedets lov, vet at det er to ting som selger best: sex og vold. I studien «En digital barndom», som finansieres av Norges forskningsråd, studerer vi barns bruk og opplevelse av nye medier. Gjennom intervjuer av over hundre 12-åringer ved fire tilfeldig barneskoler, finner vi at mange, og særlig guttene, eksponeres i stor grad for det vi helst forbinder med en obskur voksenverden. Det er også derfor noen forskere i dag snakker om barndommens død.

EN UHELDIG VIRKNING av de nye medienes tilgjengelighet er at barn ufrivillig dras inn i denne typen innhold. En 12-årig jente har fått i lekse å skrive om USAs president. Som den moderne og utålmodige ungdommen hun er, benytter hun Internett fremfor leksikon for å få informasjon om emnet. Hun logger seg inn på www.whitehouse.com. 12-åringen forventer «Hvite hus» sin hjemmeside, men ender opp med en pornoside av det harde slaget. Dette er et av mange eksempler på at barn ufrivillig får innblikk i voksenverdenen.

Men ofte skaffer barn seg slike innblikk også høyst frivillig. Vi vet at majoriteten av gutter i 12-årsalderen har prøvd eller spiller «Grand Theft Auto» eller «Vice City». Disse er av de mest solgte spillene i Norge, med salgstall på til sammen over 100000. Her slipper spillerne inn i en konstruert verden, hvor «alt» er lov. Spillene har 18-årsgrense, men hva hjelper vel det? Her kan du kjøre ned uskyldige med bil, drepe mennesker for fote, skyte, slå og sparke så blodet flyter. Du kan voldta en prostituert og drepe henne etter voldtekten. Dette er, enten vi vil det eller ikke, bilder og inntrykk som tar plass i barndommen til unge gutter i Norge i dag.

Datainnsamlingen i prosjektet «En digital barndom» er verken fullført eller ferdig analysert. Men vi har fått noen inntrykk av hva barna gjør og hvordan de opplever medievirkeligheten. For mange av dem er mediene blitt en naturlig del av hverdagen. Til tross for de negativt ladede eksemplene over skal det understrekes at barn også har stor nytte og ikke minst glede av å bruke mange medier. Mediene gir barn og unge tilgang til verdifull informasjon som de kanskje ikke kunne fått tak i andre steder. De muliggjør også lek og kommunikasjon, uavhengig av tid og rom. En bør derfor ikke mane til mediehysteri, som Løland og Rolness også påpeker.

LIKE FULLT BØR vi debattere de nye medienes rolle i barndommen. Den akselererende utviklingen innenfor Internett, TV, mobiltelefoni og data- og TV-spill rommer et betydelig spekter av nye, rike og sterke inntrykk. For et lite barn er disse inntrykkene kun et tastetrykk unna.

Både «bekymringsperspektivet» og et ensidig positivt perspektiv på mediene kan slå galt ut når barna skal loses inn i den nye medieverdenen. Vi må erkjenne at medieverden er kommet for å bli, og vi må tilnærme oss den med nyanserte grep. Det blir viktig å gi barna kompetanse til å håndtere denne verdenen på en fornuftig måte. Her har både foreldre, politikere, skole og forskningen en utfordring, som vi må ta innover oss. Barn, foreldre og skole trenger kunnskap om medienes egenart, muligheter og begrensninger. Ideelt sett skulle alle barn hatt et mediefag i skolen.

Men, aller først bør vi kanskje ta noen verdivalg i forhold til hvilken barndom våre egne barn skal ha. «Det er bare en lek,» sier guttene som spiller «Grand Theft Auto» og «Vice City». Men hva slags lek er dette egentlig? Vi må som foreldre tørre spørre oss om det er lek som dette vi ønsker at barna skal huske fra barndommen.

Da vi lekte utendørs i gamle dager, fikk vi regler med oss hjemmefra: «Ikke ta imot godteri fra gamle menn, og gå ikke inn i fremmede biler.» Barn trenger veiledning og gode råd fra foreldre og foresatte også når lekeplassen er elektronisk. Medievirkeligheten er en ny virkelighet vi må ta innover oss.