Barn må lese: Bøker og historiefortellinger er på ingen måte hele løsninga på alle problemene framtidas voksne kommer til å stå ovenfor. Men de hjelper litt, skriver innleggsforfatteren. Foto: Christine Olsson / TT / 
<span style="background-color: initial;">NTB scanpix&nbsp;</span>
Barn må lese: Bøker og historiefortellinger er på ingen måte hele løsninga på alle problemene framtidas voksne kommer til å stå ovenfor. Men de hjelper litt, skriver innleggsforfatteren. Foto: Christine Olsson / TT / NTB scanpix Vis mer

Debatt: Litteratur

Barnelitteratur er livsviktig for framtida

Kan det å lære ungene våre å bli glade i historier være et av de viktigste redskapene vi gir dem mot en usikker framtid? 


Meninger

Empatien er litteraturens grunnrefleks. Den som leser kan ikke unngå det som er lesingens utgangspunkt: Hvordan er det å være en annen enn meg selv? Kan det å lære ungene våre å bli glade i historier være et av de viktigste redskapene vi gir dem mot en usikker framtid?

FORFATTER: Hilde Hagerup, forfatter i undervisningsstilling, Norsk barnebokinstitutt. Vis mer

Som forfatter reiser jeg mye på skolebesøk. Det er et stort privilegium å få lov til å komme til så mange ulike lokalmiljøer og være noe annet enn en turist. Jeg har viktige samtaler med elevene jeg møter.

Vi snakker om bøker. Om bøker vi har lest og bøker vi skal lese, om historier barna eller jeg har funnet på selv, og om de beste historiene andre har fortalt oss. Vi snakker om Harry Potter og Astrid Lindgren, om trollet i fjellet og dronninga på trikken.

Jo mer jeg reiser rundt, og jo mørkere nyhetsbildet blir, jo viktigere tenker jeg at nettopp disse historiene må være. Jo mer mørkt i verden, jo mer trenger vi fantasi og fortellinger. Hvorfor det?

Fordi den som leser er nødt til å stille seg selv det som er lesningens grunnleggende spørsmål: Hvordan er det å være noen annen enn meg? Innlevelsesevnen er en forutsetning for selve lesingen, den er enda viktigere enn å kunne tyde bokstaver på papir. Selvfølgelig kan lesingen også være bekreftende – den forteller oss at vi ikke er alene.

Men selv i tosomheten mellom leseren og boka er man aldri bare en. Hun som leser er ikke teksten. Den litterære stemmen er en annen enn henne selv. Empatien er litteraturens grunnrefleks. Hvorfor er det viktig?

Fordi vi skal leve sammen, i dette landet og i denne verden, mange ulike folk. Royalister. Børsmeglere. Folk fra Kabul og folk fra Sarpsborg. Folk med og uten nesering, folk med arr og tatoveringer, folk som kjører gokart og motorsykkel. Fotballfans og folk i hijab, og folk som er lidenskapelig opptatt av økologisk landbruk.

Vi skal leve sammen.

Da må vi kunne snakke sammen.

Da må vi vite noe om hvordan det er å være en annen enn oss selv.

Nyhetsbildet er mørkere og mer uoversiktlig enn det har vært på lang tid. Bøker og historiefortellinger er på ingen måte hele løsninga på alle problemene framtidas voksne kommer til å stå ovenfor.

Men de hjelper litt.

Skap gode rammer for kunstopplevelser i og utenfor skolen. Og les for ungene!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook