Blodig epos

Spenstig samuraiaction.

FILM: Det er ikke mye Tom Cruise-samurai over «Zatoichi», i stedet får vi en film som jeg er overbevist om at både Ang Lee og Quentin Tarantino ville fått våte drømmer av. Den er en storslått, episk fortelling som også salig Sergio Leone garantert ville ha likt.

Sjangerblanding

Takeshi Kitano har laget både action og komedie før, men aldri har han blandet sjangrene så mesterlig som her. Han spiller selv hovedrollen som Ichi, den blinde massøren som bruker samuraisverdet med lynets hastighet og en mesters presisjon. Og fra første stund forteller Kitano at han vil more oss: Når Zatoichi i åpningsscenen slåss mot et kobbel av samuraier, legger regissøren inn komiske detaljer i kampen på liv og død - uten at det demper følelsen av at han mener alvor. Det understrekes av en voldsom blodsprut hver gang et sverd treffer sitt mål.

Ichi får husly hos en fattig bondekvinne, og blir med hennes dumskalle av en nevø på spillebule. Her vekker han oppsikt med et ekstremt vinnerhell i terningspill, og han blir også kjent med et søskenpar som er forkledd som geishaer. For selv om Ichi er blind, har han en velutviklet hørsel som gjør ham mer oppmerksom enn mange seende.

Ronin

Mot Ichi og hans venner står bandene som styrer den lille byen, og de har nå fått forsterkning i form av en livsfarlig ronin, Hattori (Asano Tadanobu), filmens kjekkas. Hans ferdigheter med sverdet synes å være på høyde med Zatoichis, og oppgjøret mellom de to mesterne kommer naturligvis til slutt i filmen.

Men ikke helt til slutt - avslutningen er en, kan man si, ellevill steppesekvens som kunne vært hentet fra en absurd Hollywood-musikal. Kitano bruker Keiichi Suzukis suggererende musikk aktivt gjennom hele filmen, og noen steder koreograferer han handlingen så den passer rytmene og blir til en slags ballett. Men han skeier aldri så mye ut som i sluttscenen, da er det som om alle medvirkende kollektivt trekker et lettelsens sukk over at den blodige striden er over.