Blues for de reisende

Dette er en historie om etnisk rensing i Norge.

FILM: - Gå ut og fortell, sier skuespiller Karl Sundby i Karoline Frogners dokumentarfilm «Tradra - I går ble jeg tater».

Frogner har nå bidratt til at disse fortellingene spres, og som publikum tenker jeg skamfullt: Gud, hva jeg ikke visste.

Kulturformidleren Sundby er selv en forteller av taterslekt med en halvbror - fakiren «El Jukan» - som ble tvangsplassert på barnehjem. Heldigvis er det noen markante stemmer som kan formidle de reisendes historier; Åge Aleksandersen, Elias Akselsen, Lasse Johansen, Laila Yrvum som alle er artister med et bevisst forhold til sitt opphav.

Omfattende overgrep

Det er blant disse kulturuttrykkene Bjørn Granum begynner å lete når han skal finne igjen sin identitet og sin bakgrunn.

Bjørn er gjennomgangsfiguren i Frogners film «Tradra». Han var midt i 40-åra da han plutselig en kveld fikk besøk av en svensktalende kvinne. Gråtende fortalte hun at hun var hans mor og at hun hadde lett etter ham i 44 år.

Adoptert bort

Bjørns skjebne er ikke unik: Født på Årnes i 1952, tatt fra moren rett etter fødselen, plassert på spedbarnshjem i Oslo og adoptert bort, uten å få vite noe om sitt egentlige opphav. Hva den norske stat, politimyndigheter, kirke, psykiatri og barnevern har begått av overgrep mot en folkegruppe i vårt eget land, passer særdeles dårlig overens med vårt selvbilde som verdensmestrer i menneskerettigheter.

Menneskene i filmen, som alle grøsser litt idet de viser rundt på barnehjem og arbeidskolonier, er våre jevnaldrende. Overgrepene - tvangsflytting, internering, sterilisering, lobotomering, omplassering av barn - ble begått mot dem eller deres foreldre.

Tidligere Ole Ivars-vokalist Lasse Johansen forteller historien om da lensmannen skjøt familiens hest foran øynene på ham og alle søsknene. Det var på begynnelsen av 50-tallet, da myndighetene hadde bestemt at ett av tiltakene mot «vagabondene» var å slakte alle hestene deres.

Reisemetafor

Filmen er ingen skillingsvise. Den lar Bjørn reise tilbake både på det indre og ytre plan. Reisemetaforen understrekes ved at han befinner seg på landeveien, i bil på vei til viktige åsteder. Mye er viet den taterkulturen som er i ferd med å bli «mainstream», f.eks. i møtet med Bjørns onkel, Elias Akselsen, som med sin formidling av taterviser har skapt en særegen skandinavisk blues.

En innvending mot «Tradra» er at den kunne ha vært en smule mer pedagogisk. Det hadde neppe hemmet flyten om filmen hadde hatt supertekster med navn på personer og steder, samt faktaopplysninger om hvem som var ansvarlig for hvilket vedtak når. Da hadde den virket enda sterkere politisk.