MØTTES PÅ UNIVERSITETET Kate Middleton og Prins William siste dagen på St. Andrews University, der de ble kjærester. I dag gifter de seg. Foto: Scanpix/privat
MØTTES PÅ UNIVERSITETET Kate Middleton og Prins William siste dagen på St. Andrews University, der de ble kjærester. I dag gifter de seg. Foto: Scanpix/privatVis mer

Borgerskapets inntog

Ingen tror lenger at kongelige ekteskap kan motvirke krig. Derfor blir Kate Middleton den første fra middelklassen som gifter seg med en britisk tronfølger.

At middelklassejenta Kate Middleton i dag gifter seg med prins William, tyder på at barrierene er i ferd med å bli brutt ned selv i det klassedelte Storbritannia, og at også det britiske kongehuset nå følger samme utvikling som de andre europeiske monarkiene. Men når ble det egentlig akseptabelt for kongelige å gifte seg med ikke-kongelige?

Kongelige ekteskap basert på kjærlighet var lenge et sjeldent syn. Det var ikke uvanlig at forlovelser ble inngått mellom småbarn, og i mange tilfeller hadde brudeparet aldri sett hverandre før på bryllupsdagen. Kong Haralds mormor fikk høre om sin egen forlovelse først da den ble kunngjort. I stedet for kjærlighet, var det ofte rang og utenrikspolitikk som var avgjørende.

Man forestilte seg at ekteskap mellom kongehusene ville bidra til å forhindre krig. Dronning Louise av Danmark var en varm tilhenger av denne teorien og fikk tilnavnet «Europas svigermor» på grunn av sin suksess med å plassere etterkommerne rundt om i Europa. På slutten av 1800-tallet sa hun at hun «altid havde søgt ved sine fyrstelige Forbindelser at forene de forskellige Dynastier for at undgaa de forfærdelige Krige». Hun la til at hun håpet «at leve tilstrækkelig længe til, at jeg ud fra det Synspunkt at bevare Freden kan øve en indflydelse paa Tyskland, der er lige saa heldbringende som den, jeg indtil denne Dag i Dag har kunnet udøve paa England, Rusland, Grækenland og Danmark».

Historien var full av eksempler på at kongelige ekteskap ikke var noen garanti for fred. At Napoleon giftet seg med den østerrikske keiserens datter, hindret ikke hans svigerfar i å gå i krig mot Frankrike noen år seinere. Gustaf III av Sverige hadde heller ingen betenkeligheter med å gå i krig mot sin kusine keiserinnen av Russland, som fikk støtte fra Gustafs svoger, kongen av Danmark-Norge.

Likevel levde forestillingen om den dynastiske politikken videre, noe som også viste seg tydelig i 1905, hvor det egentlige hovedargumentet for prins Carl av Danmarks kandidatur var at han var svigersønn til den britiske kongen. Forhandleren Fritz Wedel Jarlsberg skrev etter sitt første møte med Carl og Maud at de «var som skapt til at overta tronen og med Englands sterke hjælp at berede en lys fremtid for Norge».

Det skjedde imidlertid at prinser og prinsesser valgte kjærligheten, men det fikk ofte konsekvenser. Oscar IIs nest eldste sønn, prins Oscar, valgte i 1888 en adelig hoffdame. Han fikk beholde prinsetittelen med etternavnet Bernadotte tilføyd, men mistet alle andre titler og arverett. For Bernadottene, som bare var kongelige i tredje generasjon og fortsatt ble betraktet som halvveis oppkomlinger, var slikt et alvorlig prestisjenederlag og Oscars yngre brødre fikk pent skrive under på at de ikke skulle følge hans eksempel.

Seinere skulle man i Sverige slå hardt ned på «upassende» ekteskap. Mellom 1932 og 1946 mistet fire prinser arveretten gjennom å gifte seg med ikke-kongelige. Illusjonen om kongelige slektskap som garanti for fred, brøt endelig sammen da første verdenskrig ikke lot seg hindre av at kongen av Storbritannia var fetter av både tsaren av Russland og keiseren av Tyskland.

I 1918 gikk også ei rekke fyrstehus med i dragsuget, noe som naturligvis innskrenket ekteskapsmarkedet betraktelig, særlig ettersom krigen drev en kile mellom de seirende maktene og de mange tyske fyrstehusene. I 1917 besluttet George V av Storbritannia at barna hans skulle få lov til å gifte seg med britiske borgere, noe som i praksis betød adel: Datteren Mary ble gift med sønnen til en jarl, sønnen Albert med en skotsk jarls datter og sønnen Henry med datteren til en skotsk hertug.

Kun prins George valgte en prinsesse, som til gjengjeld omtalte sine svigerinner som «those common little Scottish girls». Men da eldstesønnen Edward etter sin tronbestigelse i 1936 ville gifte seg med en fraskilt amerikaner, var begeret fullt. Det endte som kjent med at han måtte velge mellom fru Simpson og tronen — og valgte fru Simpson.

Men fortsatt skjedde det at prinser og prinsesser fant hverandre, iblant også av kjærlighet, slik tilfellet var med Olav av Norge og Märtha av Sverige i 1929. Imidlertid var nok den britiske statsministeren Stanley Baldwin noe ute av takt da han hilste ekteskapet velkomment som «en fredsgaranti i Europa».

Det neste store skrittet skjedde etter andre verdenskrig, da antallet monarkier var blitt ytterligere redusert og tyske fyrstehus var blitt enda mer umulige. Da kronprins Harald vokste opp, manglet det ikke forslag om passende prinsesser, men valget falt altså på Sonja Haraldsen. Som kjent var motstanden mot en slik forbindelse så stor at de måtte vente i ni år før kong Olav følte det var trygt å gi tillatelse.

En medvirkende årsak til at det til slutt lot seg gjøre i 1968, var nok at andre i mellomtida hadde ryddet vei. Riktignok ble Jean av Luxemburg og Joséphine-Charlotte av Belgia tvangsgiftet i 1953, men prinsesse Ragnhild og prinsesse Astrid ble gift med ikke-kongelige, det samme ble Margaret av Storbritannia, kongen av Belgia, tronfølgerne i Nederland og Danmark og flere andre. Den siste «alliansen» mellom to regjerende dynastier ble inngått mellom Luxemburg og Liechtenstein i 1982.

Neste generasjon har gått et skritt videre. Av de nåværende europeiske tronfølgerne er den belgiske adelig gift og arveprinsen av Liechtenstein gift med en bayersk prinsesse, men alle de andre har, som prins William, funnet sin livsledsager blant middelklassen, uten at det ser ut til å ha svekket kongehusene.