BELASTENDE ARBEID: «Arbeidet der ute er blitt farligere og påkjenningene for den enkelte er blitt større», skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra en syrisk flyktningleir der bistandsarbeidere nylig ble angrepet. Foto: Mohammad Hannon / AP / NTB Scanpix
BELASTENDE ARBEID: «Arbeidet der ute er blitt farligere og påkjenningene for den enkelte er blitt større», skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra en syrisk flyktningleir der bistandsarbeidere nylig ble angrepet. Foto: Mohammad Hannon / AP / NTB ScanpixVis mer

Borte bra, men hjemme …?

Hjelpearbeidere i krigssoner har samme behov for oppfølging som soldatene.

Hver tiende soldat som har vært én eller flere ganger i Afghanistan opplever stressplager etter at de kommer hjem. Det er et av resultatene som kom fram i Afghanistanundersøkelsen som ble sluppet mandag denne uka.

Jeg er en tidligere bistands- og hjelpearbeider som sammen med to andre i samarbeid med Rådet for psykisk helse har fått støtte til å utvikle et kolleganettverk for å forebygge psykiske problemer hos tidligere og nåværende norske bistands- og nødhjelpsarbeidere.

Jeg finner det naturlig å sammenlikne veteranenes situasjon med min og andre tidligere nødhjelp- og bistandsarbeideres utfordringer etter avsluttet oppdrag.

I en tiårsperiode vært har jeg vært på oppdrag i flere utsatte områder, som Burma, Afrika, Balkan, Midtøsten, og Afghanistan. Under oppdragene har jeg hatt tett kontakt og «samarbeid» med norske og internasjonale styrker. Jeg ble også tatt som gissel på slutten av 90-tallet.

Jeg har erfart at situasjonene jeg har jobbet i har påført meg liknende reaksjoner som hos veteranene, som stress, utbrenthet, bekymring for egen sikkerhet, angst og depresjoner. Mange som meg har levd under et konstant press og opplevd stress knyttet til egen og andres sikkerhet, som for eksempel i Afghanistan etter 2001. Jeg vet at de militære veteranene har opplevd enda vanskeligere og tøffere påkjenninger under sine skarpe oppdrag ute.

Men et fellestrekk jeg vil si vi har erfart er utfordringene når vi kommer hjem. Hvis vi får problemer som konsekvens av de internasjonale oppdragene, som stress, søvnløshet, familiære problemer, vanskeligheter på jobb og liknende, vil vi i de fleste tilfeller oppsøke eller bli henvist til vår fastlege og/eller Nav.

Veteranene sier de møter liten kunnskap og forståelse hos dem som de søker hjelp hos - og det etter å ha vært gjennom debrief og eventuelle oppfølgingssamtaler med Forsvarets egne helseteam. Det samme vil jeg si gjelder bistands- og hjelpearbeiderne. Vi får også oppfølgingssamtale med våre oppdragsgivere etter vi kommer hjem fra oppdrag. Spørsmålet jeg stiller er om dette er nok. Nok i den forstand at min oppdragsgiver da mener at vi er ivaretatt, at de har tatt sitt ansvar og forstått hvordan jeg har hatt det.

Jeg vil påstå At det for enkelte er tabu å snakke om psykiske problemer, og eventuelle konsekvenser av påkjenninger i forbindelse med oppdrag i krig og konfliktområder. Det er også en kultur i nødhjelps- og bistandsbransjen som sier at hvis man skulle erkjenne overfor sin oppdragsgiver at påkjenningene har vært så store at man har fått problemer, vil konsekvensen kunne være at du ikke får nye oppdrag. Derfor underkommuniseres dette til oppdragsgiveren og man sier heller at man ikke har noen problemer. Motivasjonen og karrieren med å jobbe ute i et spennende krigs- og konfliktområde overskygger fokuset på egen helse.

I flere sammenhenger kommer reaksjonene på påkjenningene vi har blitt utsatt for lenge etter oppdraget og forholdet til oppdragsgiver er avsluttet. Dette viser også internasjonal forskning på området. Og hvem er det vi henvender oss til da?

det trengs mer forskning og kunnskap, nasjonalt og internasjonalt, som skal kunne tilflyte både brukerne, oppdragsgiverne og hjelpeapparatet. Og selv om kulturen er i ferd med å forandre seg til det bedre, både i forsvaret og i nødhjelps- og bistandsorganisasjonene, har vi en lang vei igjen å gå.

Følg oss på Twitter

Med bakgrunn fra den sivile delen av de internasjonale oppdragene vet jeg at arbeidet der ute er blitt farligere og påkjenningene for den enkelte er blitt større. Blant annet når det gjelder frykt for egen sikkerhet, stor arbeidsmengde, dårlige boforhold, manglende privatliv, manglende anerkjennelse for resultater og manglende langsiktig oppfølging fra organisasjonene hjemme. For å kompensere for dette oppbygde stresset kan alkohol (og andre rusmidler) være en måte å takle vanskelige situasjoner på under og etter oppdrag. Og som vi vet kan dette igjen lede til større problemer og risiko for seg selv, kollegaer, nærmeste familie og samfunnet.

Det må settes i gang konkrete tiltak som skal komme de som kjenner problemene på kroppen til gode. Vi kan ikke leve i taushet med våre opplevelser, vi må bygge arenaer hvor den enkelte av oss kan få dele sine opplevelser med andre, hvor tabuene blir utfordret og åpenhet og livskvalitet står i fokus. Dette er langsiktige prosesser som handler om å forebygge. Vi skal ikke sykeliggjøre dem som har gjort og gjør oppdrag for Forsvaret og de norske bistands- og nødhjelpsorganisasjonene. Men vi må ta den brede samfunnsdebatten hvor kunnskap, kompetanse, bevisstgjøring hos beslutningstakere, politikere, helsepersonell, organisasjonene, forskermiljøene og brukere blir inkludert.

Regjeringen har vist ansvar ved å lage handlingsplanen for veteranene, men det er bare det første skrittet i en rekke av nødvendige konkrete tiltak for å møte de kommende utfordringene til de tusener av unge mennesker som tjener landet og freden, og som har risikert sitt eget og andres liv for dette.

Helseminister Jonas Gahr Støre utfordres til debatt.

Rolf Borgos er tidligere bistands- og nødhjelpsarbeider Vis mer