FEIRES:  Regissøren Arne Skouen regnes som en av de store i norsk filmkunst. Her under den offisielle åpningen av filmparken på Jar i Bærum i 1999.
Foto: Erik Johansen, SCANPIX
FEIRES: Regissøren Arne Skouen regnes som en av de store i norsk filmkunst. Her under den offisielle åpningen av filmparken på Jar i Bærum i 1999. Foto: Erik Johansen, SCANPIXVis mer

Brenner for Skouen

Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket slår et slag for filmregissøren Arne Skouen. Nå kommer han ut i en folkeutgave.

Kommentar

I går fikk Margreth Olin årets Arne Skouen-pris, samtidig som Skouens hundre års dag blir feiret med en raus DVD-boks. Den rommer 16 spillefilmer, alle tekstet på norsk og engelsk, to dokumentarer og et teksthefte. I Filmens hus er plakatene utstilt, og i norske biblioteker blir egne postere slått opp. Arne Skouen (1913- 2003) regnes som en grunnpilar i norsk film, med et stort spenn. Fire av filmene forholder seg til andre verdenskrig, andre er samtidsdramaer, psykologiske thrillere, debattfilmer, historiske verk eller folkelige komedier. Uansett var han en utpreget auteur, en filmkunstner med ansvar både for manus og regi.

Under en liten feiring i går på Norsk filminstitutt, der Cinemateket kjører en Skouen-kavalkade, ble Toralv Maurstad og Henny Moan konfrontert med bilder på lerretet de knapt har sett på over 50 år. De to spilte sammen i «Kalde spor» (1962), som ble tatt opp på Leirvassbu i 1962. En kjølig, til dels stormfull opplevelse, skal vi tro de to, med mye venting på riktig vær og vind. Men alt i alt en minneverdig tid, forteller Moan, som hadde menn på alle kanter, hun var eneste kvinne. Kveld etter kveld i fire uker gikk med i samvær med filmteamet, samt Johan Borgen (som var medmanusforfatter) og Hjallis, som av en eller annen grunn la turen til Jotunheimen og underholdt selskapet med historier over et glass eller to, til langt på natt.

Maurstad husker hvordan han og andre benyttet ventetida til å gå på ski, inntil Skouen nedla forbud mot at de dro alene inn i fjellheimen. Maurstad forsøkte å bestige en av tindene i nærheten sammen med Hjallis. Det var så steilt at de måtte gå skrått og i sikksakk oppover, og Maurstad forsøkte å gå fra Kong Glad. Han lå noen meter foran, da Hjallis plutselig la om løypa, ga blaffen i sikksakkingen og gikk rett opp bratthenget, forbi Maurstad, strakte armene i været og utbrøt: «Dette er livet!» Maurstad understreker at regissøren Skouen gikk metodisk til verks. Hver minste scene, replikk og filmvinkel var planlagt på forhånd. Ikke noe spillerom for improvisasjon. Til gjengjeld ble budsjettet holdt og filmene ferdige.

Gårsdagens seanse ble avsluttet med kinovisning av «Det brenner i natt» (1955), der Claes Gill spiller en pyroman som kjemper med seg selv. En kraftprestasjon! Den stramme regien står i kontrast til Gills eksplosive spill. Når han ikke setter fyr på trappeoppganger, er han korrekturleser i en avis som minner om gamle Dagbladet (Gill leste faktisk korrektur i Dagbladet en periode). Jeg kjente til og med igjen en gammel kollega, i purung utgave. Filmen er obligatorisk for alle som vil ha glimt fra avisverdenen på 1950-tallet. Slik sett er Skouens verk en levende historiebok, både når det gjelder film, samfunn og moralske konflikter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook