600 NYE TITLER: Kulturrådet kommer i år til å bruke over 120 millioner kroner på å kjøpe inn nærmere 600 nye titler innenfor alle sjangre til folke- og skolebibliotek over hele landet, skriver kronikkforfatteren.
<span style="background-color: initial;">&nbsp;Foto: Thomas Brun / NTB Scanpix</span>
600 NYE TITLER: Kulturrådet kommer i år til å bruke over 120 millioner kroner på å kjøpe inn nærmere 600 nye titler innenfor alle sjangre til folke- og skolebibliotek over hele landet, skriver kronikkforfatteren.  Foto: Thomas Brun / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Kulturrådets innkjøpsordninger

Bruker over 120 millioner kroner på nærmere 600 nye titler

Innkjøpsordningen er unik i verdenssammenheng, og er et svært viktig litteraturpolitisk virkemiddel.

Meninger

I vinter har det pågått flere parallelle debatter om Kulturrådets innkjøpsordninger for litteratur. De to største har handlet om kritikerrost krim som ikke har blitt kjøpt inn og om underkjente lyrikkutgivelser fra etablerte forlag.

LEDER: Arne Vestbø. Vis mer

I 2017 kommer Kulturrådet til å bruke over 120 millioner kroner på å kjøpe inn nærmere 600 nye titler innenfor alle sjangre til folke- og skolebibliotek over hele landet, både som trykte bøker og som e-bøker. Innkjøpsordningene er en sentral del av det man kan kalle den litterære infrastrukturen i Norge, og bidrar både til å bygge forfatterskap og å utvikle kompetente lesere.

Innkjøpsordningens legitimitet hviler på to grunnleggende premisser. Det første premisset omhandler forvaltningen av ordningen, fra forlagets påmelding til boka står i bibliotekhylla. Denne prosessen må være effektiv og god, og preges av likebehandling og åpenhet. På Kulturrådets nettsider kan alle få innsikt i hvilke bøker som blir kjøpt inn og avslått, hvem som sitter i utvalgene og hvilke retningslinjer som gjelder. I prinsippet kan også den som ønsker det, lese titlene som vurderes, siden det er ferdige verk som blir behandlet.

Kulturrådets administrasjon er tilgjengelig for søkere på telefon, e-post og i møter. Utvalgsmedlemmene får tilsendt hvert sitt eksemplar av en påmeldt bok, før de møtes for å diskutere og fatte vedtak. Diskusjonene referatføres ikke. Men agendaen er enkel: Først en avklaring av habilitet, deretter en gjennomgang av de 10-15 titlene som vanligvis behandles i ett og samme møte.

Som regel er det de verkene man er i tvil om som diskuteres grundigst. Noe over halvparten av innkjøpene, ca. 350 titler, kommer inn under den skjønnlitterære innkjøpsordningen. Her skal alt som vurderes til å være godt nok, kjøpes inn. De siste årene har innkjøpsprosenten vært på over 80.

Et avslag går enten på manglende litterær kvalitet eller på at verket av ulike grunner faller utenfor ordningen. På de selektive innkjøpsordningene for sakprosa, oversettelser og tegneserier, er budsjettrammene mindre, og det vil hovedsakelig være økonomiske forhold som gis som begrunnelse for avslagene. Noen ønsker at Kulturrådet skal begrunne sine avslag i større grad. Dette lytter vi til.

Dagens praksis har en økonomisk og en prinsipiell side. Å skriftliggjøre hvert vedtak vil medføre en markant lengre saksbehandlingstid og behov for økte driftsmidler. Der for eksempel en kritiker kan skrive en egen tekst om et verk, ville utvalgsmedlemmene enes om en felles, faglig uttalelse.

Dette reiser også noen prinsipielle spørsmål: Skal Kulturrådet komme med offentlige uttalelser om litteratur? Vil dette kunne føre til at forfattere og forlag tilpasser seg det som anses å være rådende syn i vurderingsutvalgene?

Om det skjedde, ville det åpenbart være problematisk. Utvalgenes kompetanse er det andre premisset. Ulike hensyn skal ivaretas når Kulturrådet oppnevner utvalg, som kjønn, alder og geografisk tilhørighet. Men viktigst er å sikre at medlemmene samlet besitter en bredde i litteratursyn og har kunnskap om ulike sjangre. En tommelfingerregel er at hvert utvalg skal bestå av en forfatter, en person med erfaring som redaktør, en person med akademisk bakgrunn og en bibliotekar.

Vedtakene fattes med bakgrunn i utvalgets samlede kompetanse. Et utvalg satt sammen av fire andre personer, ville dermed kunne landet på andre konklusjoner. Blant annet derfor kan hvert medlem sitte i inntil fire år, og annethvert år foretas utskiftninger i utvalget.

Flere har tatt til orde for at ankenemnda bør gjeninnføres under den skjønnlitterære ordningen. Ankenemnda var en instans som automatisk trådte inn og leste alle titler som fikk avslag. Men offentlige debatter om underkjenninger er ikke noe nytt, og diskusjonene var til tider like krasse da ankenemnda var i virksomhet.

Kulturrådet har erstattet ankenemnda med å utnevne ett ekstra medlem i hvert av utvalgene, samt innført en ordning med suppleant. Suppleanten trer inn dersom utvalget har behov for en ekstra person i vurderingen av en tittel.

Foreløpige tall viser at antall innkjøp er stabilt sammenliknet med da ankenemnda var i funksjon. I 2014, siste året med ankenemnd, ble 358 skjønnlitterære titler kjøpt inn. Ankenemnda behandlet 65 titler, og 11 av disse ble kjøpt inn. I 2015 ble 354 titler kjøpt inn, hvorav 16 etter vurdering med suppleant. Suppleanten var med på behandling av ytterligere 14 titler. Den største forskjellen er altså hvor mange titler som faktisk ble behandlet to ganger.

Begrunnelsen for å slutte med ankebehandling var både økonomisk og faglig. Økonomisk fordi Kulturrådet brukte mye penger på vedtak som ble endret i statistisk sett ett til to av ti tilfeller. Faglig fordi man mente at ordningen ville kunne framstå som mer konsistent ved å gi ett utvalg helhetlig ansvar for den samlede vurderingen av alle påmeldte titler innenfor en sjanger i løpet av ett år.

Kulturrådet skal i år sette i gang arbeidet med en større evaluering av endringene som ble innført fra 2015, og nedleggelsen av ankenemnda vil naturligvis også være et element i denne evalueringen.

Innkjøpsordningen for litteratur oppsto samtidig med Kulturrådet i 1965, og er etter sigende unik i verdenssammenheng. Vi tar gjerne imot innspill til hvordan den kan videreutvikles, eller om hva man bør bevare som det er. Innkjøpsordningen er et svært viktig litteraturpolitisk virkemiddel.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook