Burning in the Wind

Dystert og poetisk i grenselandet mellom fantasi og virkelighet.

FILM: Hele livet har han ventet på drømmekvinnen Line - jenta han satt ved siden av på barneskolen. Og det sies at den som venter på noe godt, ei venter forgjeves. Men når ventetida faller lang, melder ofte tvilen seg. Er det verd det? Og er den ganske saktegående og lange «Burning ...» verd billettprisen?

Tobias, sønnen av landsbyhora, stikker en kniv i sin far og flykter mot vest. Han forlater den lutfattige landsbygda et sted i Øst-Europa og ender i en ganske grå og trist by i Sveits.

Åra går mens han roter rundt, nedlegger kvinner og behandler dem dårlig etterpå. Mens han venter på Line. Og pina dø: En dag kommer Line på bussen! Men hun har et barn på armen, er godt gift og har framtidsplanene klare. Og hvis Tobias skulle få innpass, hvordan vil hun ta opplysningen om at det var Tobias som forsøkte å drepe hennes far og at de er halvsøsken!?

Det høres vilt ut, og det er det. At det fungerer skyldes først og fremst at vi aldri får klarhet i hva som er virkelig, hva hovedpersonen dikter til sin psykolog, eller hva som er hentet fra skribleriene han håper skal bli bok. Det tilfører filmen nerve og åpner for tolkning. Spillet er bra og fotograferingen lekker i all sin dysterhet. Spesielt oppløftende er dette ikke, men regissør Soldini («Brød og tulipaner») driver historien trygt framover til den ender i en slags lykkelig slutt. Eller gjør den det?