Crush

Det begynner så lovende om den «umulige kjærligheten» mellom en ung mann og en langt eldre kvinne. Så krasjer «Crush».

Det er så vi mumler et «endelig» i starten, for har vi ikke sett Sean Connery, Clint Eastwood og Woody Allen nedlegge 40 år yngre kvinner med den største selvfølgelighet. Her kommer så Andie MacDowell (40+) alias rektoren Kate og faller pladask for 25 år gamle Jed (Kenny Doughty), attpåtil en tidligere elev, og han faller like pladask for henne. Jed kan spille orgel så himmelen og alle sanser åpner seg. Problemet er at Kate har venninner.

John McKays utgangspunkt er dette venninneforholdet. I en skjær idyll av en engelsk landsby, blant bølgende enger og gyllenbrune hus, møtes de jevnlig og snakker om hvem som egentlig er mest begredelig på kjærlighetsområdet. De spiser karamellsjokolade og drikker gin.

Alt snus på hodet for legen Molly (Anna Chancellor) og politiinspektøren Janine (Imelda Staunton), idet det demrer for dem at rektoren faktisk kan ha funnet den hun har lett etter i en ung mann uten bordmanerer.

Det er et vakkert skildret kjærlighetsforhold, der MacDowell får vist sårbarhet og sensitivitet som skuespiller, og hvor forholdets iboende problemer nennsomt trer fram. Men det ryker helt for regissøren og venninnefigurene, plutselig besatt av nærmest frådende ondskap og sjalusi. Dermed glipper taket på et reelt fascinerende, varmende tema, mens McKay i tur og orden sneier innom dyptgripende, menneskelige anliggender: ensomhet, aldring, død, sorg, desperasjon, lojalitetskonflikter og forsoning - you name it - uten at noen av delene tas skikkelig på alvor og med en slutt som klinger falskt.

At alt er billedlig helstøpt i denne ustemte blandingen av romantikk og drama med komiske anslag, redder ikke rotet. MacDowell og unge Doughty tilfører en ekstra terningprikk. Så leit at «Crush» slår dem midt i fleisen.