UNDER FULLMÅNEN: Wuppertal Tanztheater Pina Bausch kommer snart til Den Norske Opera med Bauschs koreografi «Vollmond». Samme koreografi har fått stor plass i 3D-filmen «Pina». Foto: Arthaus
UNDER FULLMÅNEN: Wuppertal Tanztheater Pina Bausch kommer snart til Den Norske Opera med Bauschs koreografi «Vollmond». Samme koreografi har fått stor plass i 3D-filmen «Pina». Foto: ArthausVis mer

Dansens dimensjoner

Pina Bausch ville utvide dansens dimensjoner. Nå hylles hun i 3D.

DANS I 3D: «I mitt arbeid har jeg alltid lett etter noe jeg ennå ikke kjenner», sa Pina Bausch.

Hun ville vært fornøyd med å bli en filmpioner, en av de første dansekunstnerne som blir grundig presentert gjennom 3D-film.

Fortsatt finnes nemlig få dansefilmer i 3D: Kortfilmen «Ora» av Philippe Baylaucq, ungdomsfilmen «StreetDance 3D» av Max Giwa og Dania Pasquini og nå «Pina» av Wim Wenders.

Teknologien har ikke vært klar før nå, mener Wenders.

PINA BAUSCH var en frontfigur i teatralsk dans, en danseteaterpioner ofte beskrevet med merkelappen «avantgarde». Hun skapte ofte surrealistiske koreografier med brå innslag av realisme og svart humor.

Brutalitet var et hyppig tema. Hun hintet ofte til vold i arbeidene sine, særlig seksualisert vold. Fremmedgjøring, ydmykelse og angst var også temaer som gikk igjen.

Samtidig var hun en inkluderende koreograf.

Hun brukte en egen spørreteknikk der hun stilte danserne spørsmål de skulle svare på med bevegelse. Slik fikk hun dem til å gjenoppleve personlige erfaringer, som så ble brukt i verkene.

«Kontakthof» satte hun opp både med profesjonelle dansere, aldrende amatører og tenåringer. Hun brukte dansere i alle aldersgrupper og opptrådte selv til hun var godt opp i 60-årene.

FILMVENNLIG KOREOGRAFI: «Café Müller» er en av Pina Bausch mest kjente koreografier. Da Wim Wenders så den i 1985 bestemte han seg for å lage film om henne. Koreografien er naturligvis også med i filmen. Noen vil huske den fra Pedro Almodóvar-filmen «Snakk til henne». Foto: Arthaus Vis mer

Pina Bausch tok dessuten ofte inn naturelementer i forestillingene sine: Jord, vann, dødt løv, levende blomster.

I «Vollmond», som besøker Den Norske Opera og Ballett i november, og som også er sentral i «Pina», er både en diger klippe av en stein og litervis av vann elementer.

FØRSTE GANG Wim Wenders så Wuppertal Tanztheater Pina Bausch danse var da han så «Café Müller» i 1985.

Allerede da fortalte han henne at han ville lage en film om henne. Han måtte bare finne ut hvordan først.

- Det ble en intern spøk etter hvert. Hun ville spørre «Hva med å gjøre det nå, Wim?», og jeg ville svare «Jeg vet ennå ikke hvordan», har han fortalt.

Uvissheten varte til han så sin første 3D-film: U2-filmen «U2 - 3D» i 2007.

- Jeg ringte Pina allerede fra kinoen. «Nå vet jeg hvordan, Pina». Jeg trengte ikke å si mer, hun forsto, forteller han.

Men i 2007 var teknologien ennå ikke moden for å dokumentere den hastigheten dans krever. Wenders og Bausch ble enige om å begynne filmingen to år etter.

I mellomtiden planla de filmens innhold. De skrev manus og ble enige om hvilke koreografier som skulle med.

SOMMEREN 2009 skulle opptakene begynne. Men i juni ble Pina Bausch diagnostisert med kreft.

Bare fem dager etter at hun hadde fått diagnosen - og to dager før filmingen skulle ha begynt - døde hun.

«Pina» ble en annen film enn Wim Wenders hadde forestilt seg: En minnehyllest.

- Pina var mer enn hovedpersonen. Hun var selve grunnen til å lage filmen, sier han, som først ville skrinlegge planene da Bausch døde.

Danserne ville det annerledes.  Koreografiene som skulle brukes i filmen var valgt ut og opptakstid satt av, og de ønsket å hylle sin mangeårige samarbeidspartner.

De tok kontakt med Wenders, og argumenterte for å filme. Samme høst begynte opptakene.

- Akkurat da var Pinas blikk fortsatt på det hele! Vi tok prosjektet opp igjen og filmet «Café Müller», «Le Sacre du Printemps» og «Vollmond», sier Wenders.

ÅRET ETTER ble også «Kontakthof» tatt opp. Men hele filmkonseptet måtte forandres.

Planen hadde vært at Wenders og Bausch skulle dele ansvaret for regien. Hun skulle guide seerne gjennom sin koreografi og tankene bak.

TIL MINNE OM PINA: I «Pina» skaper danserne koreografier ute i naturen, til minne om Pina Bausch. Den typiske Bausch-rekken er naturligvis med. Foto: Arthaus Vis mer

Men Wenders hadde ikke rukket å filme Bausch. Hun hadde ikke en gang sett noe filmet i 3D og hadde ikke noe bilde av mediet.

Det fantes todimensjonal film og fotografier av henne. Bildene Wenders har brukt av henne i filmen er bearbeidet ut fra disse opptakene.

I resten av filmen brukes danserne hun arbeidet med og deres minner om henne.

De av dem som sto henne nærmest skapte sine egne minnesoloer som dansehyllester til henne for filmens skyld, og de forteller også om episoder de husker og diskusjoner de hadde med henne.

Noen av Pina Bauschs egne ord og tanker er med, og det samme er, selvfølgelig, koreografiene hun skapte. Men «Pina» har ikke tradisjonell handling.

Den er snarere en dansedokumentar der trinn, ord og minner føres sammen og blir til en stemningsrapport i flere lag.

WIM WENDERS har ønsket å komme nær dansen.

Han vil at kinopublikum skal føle at de står på scenen sammen med danserne. Og, kanskje aller helst, at Pina Bausch er der et sted, hun også.

«Hver detalj er viktig, hver forandring, for hvert skifte skaper annerledes effekter», sa Pina Bausch. «Jeg tillater ingenting jeg ikke kan tro på.»

«Pina 3D» er valgt som Tysklands Oscar-kandidat i år. Den er også nominert til årets European Film Award i kategorien for dokumentarer. Norsk kinopremiere er 4. november.