Dansk kosefilm

Politisk korrekt og veldig sjarmerende.

FILM: Her har vi et klassisk opplegg: Guttungen Aksel bor hjemme hos mor og storesøster. Pappa bor i ei rønne og drikker altfor mye alkohol. Pappa har lovt Aksel ferie i badeland, men det blir det selvsagt ingenting av. Aksel blir lei seg og ruller rundt i senga i vånde. Dette høres kanskje ikke ut som noen suksessformel, men vent, her kommer mer: Aksel vil gjerne bli muslim, for alle de tøffe guttene er muslimer, de har gullenker og kjører BMW, de har damer og sjøltillit. Aksel oppsøker imamen i nabolaget, imamen viser seg å være en hyggelig fyr, og snart befinner Aksel seg i moskeen og ber til Allah.

På sitt beste gir filmen gode og morsomme beskrivelser av møtet mellom islam og sekularisert dansk kultur.

Noen ganger grenser beskrivelsene opp mot undervisningsvideo-for-ungdomsskoletrinnet-sjangeren, men regissør Pia Bovin redder seg inn igjen med et praktfullt grand prix-show på ungdomsklubben. Bovin, som gikk ut av filmskolen i København i 1999, spillefilmdebuterer med «Kall meg bare Aksel». Hun skal ha skryt for både researchen blant danske muslimer og for regien av de unge skuespillerne.

Ta med tiåringen og se denne filmen. Eventuelt: hvis du sjøl er ti år, ta med mamma og pappa. De vil kose seg, de også.