«Dark Blue»

Sterkt politidrama fra en opphetet Los Angeles.

FILM: Opplegget er kjent fra et utall amerikanske moraldramaer: Mer eller mindre ærlige politifolk tar et oppgjør med et korrupt system. Men denne usentimentale og glimrende fortalte filmen hever seg i sjangeren, akkurat som «L.A. Confidential» gjorde det; den forrige filmen forfatteren James Ellroy hadde skrevet historien til.

Hardbarket

Ellroys mange suggererende romaner handler ofte om politifolk i konflikt. Ikke bare om korrupsjon, men også om frustrasjon over å ikke få has på forbrytere fordi byråkrati og formaliteter skaper hindringer. I denne filmen spiller en Kurt Russell på sitt beste politiveteranen Eldon Perry. Han har vendt seg til å kutte svinger, plante bevis og faktisk henrette mistenkte når han synes det passer slik. Eller når hans totalt skruppelløse sjef (uhyggelig godt spilt av Brendan Gleeson) ber ham om det.

Begge disse typene blir på sin side etterforsket internt av en ambisiøs, svart politimann (Ving Rhames) og hans kvinnelige medhjelper (Michael Michele), som igjen har et kjærlighetsforhold til Perrys unge og ubefestede sidekick (Scott Speedman).

Sterke bilder

Bakteppet er Los Angeles den kokende sommeren 1991, da fire hvite politifolk ble frikjent etter beviselig å ha banket opp den svarte bilisten Rodney King.

Dette dramaet og den påfølgende eksplosjonen er filmet i direkte, halsbrekkende og råskårne actionbilder; hardt og kontant, men samtidig tydelig nok til at persontegningen ikke forsvinner i klippeorgier eller uttværet vold, slik tendensen er hos enkelte moderne actionregissører. Her får dessuten sjelekvaler og rå vold sin kontrast i blå, dvelende trompettoner fra jazzmusikeren Terry Blanchard.

Kurt Russell er en betydelig sterkere skuespiller enn ryktet hans tilsier, og her er han på sitt beste. Uten store fakter bygger han rollen sin opp til filmens klimaks, som han også takler uten å forfalle til sentimenal moralisme. En noirfilm i farger, med en kritisk knyttneve i solar plexus på den amerikanske rettsstaten.