STERK HISTORIE: Julia Jentch spilte Sophie Scholl i filmen «Sophie Scholls siste dager», som gikk på kino i 2006. Peter Normann Waages bok «Leve friheten!» tar for seg hsitorien om organisasjonen «Den hvite rose», fortalt ved hjelp av tidsvitnet Traute Lafrenz. Foto: FILMWEB
STERK HISTORIE: Julia Jentch spilte Sophie Scholl i filmen «Sophie Scholls siste dager», som gikk på kino i 2006. Peter Normann Waages bok «Leve friheten!» tar for seg hsitorien om organisasjonen «Den hvite rose», fortalt ved hjelp av tidsvitnet Traute Lafrenz. Foto: FILMWEBVis mer

De gjorde opprør mot Hitler ovenfra

Prisvinnende bok om nazimotstanderne i «Den hvite rose».

ANMELDELSE: Hva får en gruppe kristne studenter til å risikere livet for å spre noen flygeblader mot Hitler? Er det hellig vrede eller ungdommelig overmot? Blind fatalisme eller from hengivenhet?

Historien om de unge, idealistiske nazi-motstanderne i kretsen «Den hvite rose» blir her fortalt av Peter Normann Waage ved hjelp av et tidsvitne — Traute Lafrenz.

For noen år siden gikk det film om dem på norske kinoer, og i forfjor kom en biografi om den tapre martyren Sophie Scholl ut på norsk. Internasjonalt finnes det mange bøker. En av dem er den ferske «Mit Flugblättern gegen Hitler» av Sönke Zankel, en bok Waage refererer til og polemiserer mildt mot. Zankel har blant annet problematisert rosenes holdning til «jødespørsmålet».

Rose-kretsens virksomhet var kortvarig, smal, og lokal, og foregikk stort sett i München. De produserte og distribuerte seks flygeblader i tiden rundt krigslykkens vending (ca. Stalingrad), de ble avslørt, arrestert og hovedpersonene ble henrettet. Deres innsats førte ikke til konkrete resultater der og da, utover tragisk skjebne for de involverte. Men gruppen er blitt et viktig symbol i ettertid. At de i det hele tatt fantes, beviser at det eksisterte aktiv, organisert nazi-motstand også i Tyskland.

FORFATTEREN: Peter Normann Waage fikk Riksmålsprisen for boka. Vis mer

Nå var ikke disse studentene de eneste som kjempet mot Hitler-styret, det fantes motstandere både fra venstresida og innad i militæret. Det ble gjort mange forsøk på attentater mot Hitler, men ingen fikk det til. Det merkverdige er at jo mer utsatt Hitler ble, jo dårligere det gikk i krigen, og jo verre terrorbombingen fra de allierte var — jo tettere sluttet folk opp om sin fører. Nazi-motstanden brøt aldri ut i bred aktivitet, slik den for eksempel gjorde hos italienske partisaner.  

TRAKTAT OM FRIHETEN
Waages bok er ikke noen tradisjonell historiefortelling, selv om vi naturligvis får presentert begivenhetene. Selve historien er liten og kunne vært unnagjort på 30-40 sider. Den har absolutt sine spenningsmomenter, og et høydepunkt er beskrivelsen av den såkalte folkedomstolens galskap. Boka er godt skrevet og inspirerer til mange refleksjoner.

Fremfor alt er boka en traktat om «frihet», noe ikke minst tittelen «Leve friheten!» indikerer. Store deler er Waages egne essayistiske refleksjoner, som en slags utvidelse av kapitlet han skrev om Den hvite rose i «Jeg» (2008), hans traktat om «individets kulturhistorie».

Når Waage sammen med sine hovedpersoner her roper Leve friheten!, er det en metafysisk, autonom ting de påkaller — det er ikke for å slippe ut av et fysisk fengsel. Og det er ikke de lenkede massene fra arbeiderklassen som skal bli fri. Hverken hos Waage eller hos de hvite rosene spiller sosiale klasser noen viktig rolle i forståelsen av samfunnsdramaet. De er på sitt vis aristokrater, en slags «åndens» aristokrater, og de ser ned på nazistlederne som «små» mennesker, som «undermennesker». Verdenskrigen forklares som en kamp mellom det absolutt gode (Kristus, kristendommen, individet, ånden) og det onde (djevelen, massetenkningen, materialismen). Det er sjelene, ikke kroppene som er i kamp.  

EN SIMPEL KORPORAL Og dette er kanskje hovedgrunnen til at Hvite rose er blitt så viktig for noen. De var motstandere av nazismen på et tysk-idealistisk grunnlag, de var fromme lutheranere og katolikker, de viste til litterære klassikere og filosofi i sine flygeblader som skulle vekke folk til personlig ansvarsbevissthet. Hitler er bare en simpel «korporal» som påstår å være fører for folket. Slik inkarnerer de et annet Tyskland, uten å være venstreradikale, pragmatikere eller ateister. Den hvite rose beviser at tysk åndsliv, luthersk kristendom og arven fra Goethe er noe annet enn nazismen. De gjør opprør ovenfra.

At dette også er viktig for Waage, kan ha sammenheng med hans engasjement i antroposofien, et tankesystem formulert av den filosofiske altmuligmannen Rudolf Steiner i god tid før nazismens herjinger. Waage er en flittig ambassadør for Steiner-tenkningen, som oftest på en indirekte måte.

I denne boka gjøres dette ved at Waage tidlig etablerer en forbindelse mellom informanten Traute Lafrenz' lærer fra ungdomstiden — Erna Stahl — og Steiner-pedagogikken (Stahl hadde en venn som var Steiner-lærer). Likedan med hovedpersonen selv — det blir fortalt at hun senere ledet en skole i Chicago som «baserer seg på Rudolf Steiners antroposofi».  

KAMP FOR INDIVIDET Men spiller dette noen rolle for å fortelle historien om de tapre ungdommene? Ja, Rose-gjengen er en slags antroposofer uten å være klar over det selv. Kampen mot Hitler-regimet er en kamp for individet, mot massesamfunnet. Massesamfunnet ønsker å av-individualisere menneskene, og det er like ille om det skjer i Stalins Sovjet eller Hitlers Tyskland.

Og dette er viktig for antroposofien, som har en løpende prosess med å markere avstand til det brune Tyskland. Dette var tydelig under striden rundt Tore Rems første biografibind om Jens Bjørneboe i fjor, der Waage var en av dem som påpekte at Rem ikke tydelig nok holdt disse to tyske idealismene fra hverandre. Rem hadde vist at også norske antroposofer hadde slitt med å holde hodet klart, Waage viste det motsatte.

I det spillet er Den hvite rose et trumfkort. Men det blir et problem for boka at den har et slikt formål. Elementer som kunne motsi grunntesen blir ikke nok drøftet.  

HELLER BRENNE ENN VINNE
Waage forteller oss at noen av Rose-ungdommene var ved Østfronten som sanitetspersonell. Der opplevde de både russisk kultur og tyske uhyrligheter, i dette landet som «i over tyve år hadde ligget under despotiets åk.»

Likevel, når de senere drømte om fremtiden, gikk de «inn for et mer sovjetisk system og for en nærmere tilknytning til Sovjetunionen.» Hvordan passer dette med kampen mot massemennesket? Kan det være at deres elitisme kunne ha funnet seg bedre til rette i et Stalin-regime enn hos tyske «undermennesker»?

« «Leve friheten! Traute Lafrenz og Den hvite rose» »

Peter Normann Waag

Et annet element som godt kunne vært dypere drøftet, er den halvblinde fatalismen som kanskje særlig Sophie Scholl preges av. Det er som om hun søker sin egen undergang. Kan det hende at noen idealistiske «individer» har sterkere behov for å la seg brenne enn for å vinne en kamp? Likner dette på vår tids fri-villige martyrer? Ja, personlig frihet — er den alltid et gode? Hvordan sikrer vi oss mot altfor frie viljer som vil oss vondt?

Peter Normann Waage har helt sikkert tenkt mye også på disse spørsmålene. Synd at denne boka ikke rommer flere av de tankene. Det virker som om Waage har vært litt for mye på jobb her, og at han dermed hysjer ned de kjetterske temaene som kunne gjort Rose-gjengen mer relevant for oss i dag.