NYTT STADION: Toppklubben West Ham United har flyttet fra Boleyn Ground til Olympic Park. Foto: Peter Nicholls / Action Images / NTB scanpix
NYTT STADION: Toppklubben West Ham United har flyttet fra Boleyn Ground til Olympic Park. Foto: Peter Nicholls / Action Images / NTB scanpixVis mer

De kaller oss kunder

Fansen er ikke på stadion for passivt å konsumere et idrettsarrangement, men for å bidra til å skape det. De er deltakere like mye som tilskuere.

Meninger

I sommer flyttet den engelske toppklubben West Ham United fra Boleyn Ground (eller Upton Park, som mange kalte den) til Olympic Park, det gigantiske anlegget som var hovedarena for London-OL i 2012.

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

West Ham er langt fra den eneste klubben som forlater et tradisjonsrikt stadion for å komme mer i takt med den nye tid. Det er blitt ganske vanlig, i flere land. Nye arenaer gir mer komfort, bedre inntjeningsmuligheter og antas å appellere mer til den urbane middelklassens sans for det moderne og stilrene.

Likevel har flyttingen her, som flere andre steder, også skapt misnøye blant en del av supporterne. De opplever seg mer som kunder av klubben enn som del av et fellesskap hvor både de, klubben og omgivelsene inngår. Det bryter med alt de mener fotballen står for. Hvorfor er det slik?

For å svare på dette, må jeg be leseren bruke tolv minutter på denne videoen. Det hjelper å være interessert i fotball, men det er ingen forutsetning. Filmen sier noe allment både om fellesskap, om stedets betydning for identitet, og om samfunnsendring.

Fotballen skaper slike fellesskap for ganske mange mennesker. Et fotballstadion, og omgivelsene rundt, er mer enn selve kampen. Det er minner, gater, tvilsomme burgersjapper og brune puber, og naturligvis stadion, kanskje også et bestemt område på tribunen. Til sammen utgjør de rammen for fotballritualet.

Dette ritualet består av noe mer enn av å kjøpe en billett til en kamp, la seg underholde av kampen, og så gå hjem. Teknisk sett er de jo kunder både på arenaen, på puben og i burgersjappa, men man går glipp av poenget hvis man tror at det er en tilstrekkelig beskrivelse av hva som foregår.

Fotballritualet inngår i en pakke som definerer hvem du er og hvor du hører til. For mange handler det om en form for fellesskap hvor en kanskje ikke kjenner så mange andre personlig, men en vet at en har noe til felles med alle de andre. En kan prate med sidemannen på puben om forventninger til kampen eller til atmosfæren, og stilltiende forutsette at folk har omtrent samme referanseramme. De er fortrolige med hva dette handler om, de er insidere. Det handler om å «know the score», som engelskmennene sier, i en av flere metaforer hentet fra fotballens verden.

Grunnleggende sett konsumerer fotballsupportere et ritual og en kulturell praksis som de selv skaper, skriver den engelske sosiologen Anthony King i boka The End of the Terraces. De er ikke der for passivt å konsumere et idrettsarrangement, men for å bidra til å skape det. De er deltakere like mye som tilskuere. Eller mer presist: Rollene lar seg egentlig ikke skille fra hverandre.

Hvordan går det så med West Ham på den splitter nye og fasjonable Olympic Park? Sportslig har det gått trått i starten, men slikt kan jo endre seg fort, så det skal jeg la ligge. Men også vilkårene for å videreføre bestemte kulturelle praksiser oppleves som truet, rapporteres det.

Konflikten det vises til her er en klassiker i den moderne engelske fotballen: I utgangspunktet er arenaene i toppfotballen såkalte all-seaters, hver plass har en stol, og formelt er det ikke anledning til å stå. I praksis ser vaktene ofte gjennom fingrene med folk som står, selv om det varierer en del.

Men enkelte ganger kan supportere som foretrekker å stå, komme til å sperre for utsikten til tilskuerne bak dem. Når en klubb flytter til en ny arena øker sjansen for slike gnisninger, fordi ulike grupper av publikum må finne sine nye plasser, og ulike publikumskulturer kommer på en helt annen måte enn før i berøring med hverandre (det er ekstra morsomt at det i dette tilfellet var VIP-tilskuere som fikk utsikten sin obstruert).

Men som vi ser av saken, er det noe annet som provoserer fotballsupporterne mest, nemlig at de omtales som kunder (customers).

Hvorfor denne motviljen mot å være kunde? Er ikke det egentlig en privilegert posisjon, med alle rettigheter det innebærer? Kunden har jo dessuten alltid rett (bortsett fra når de står på fotballkamper)?

Svaret ligger i den tradisjonen jeg forsøkte å beskrive over: en kunde er i denne tradisjonen en som betaler for en tjeneste, som han eller hun så konsumerer. Er kunden fornøyd, kommer han tilbake. Når dette perspektivet avvises av fotballsupportere, er det fordi de ikke konsumerer en tjeneste produsert av klubben, de skaper den atmosfæren de selv konsumerer. Kampen er selvsagt ikke uten betydning. Den er tvert imot atmosfærens forutsetning, men det er kampen kombinert med atmosfæren som skaper fotballkulturen. Man er en del av det samme fellesskapet som spillerne, trenerne og hele lokalsamfunnet (som West Ham nå har forlatt).

Snart er Boleyn Ground bare et fjernt minne om en svunnen tid, slik Highbury er det. De moderne stadionanleggene omkranses ikke av slitne puber og lugubre burgerbarer, men av multinasjonale kaffebarer og restaurantkjeder som fjerner den lokale koloritten som de tradisjonelle arenaene hadde. Gjennom disse prosessene ville den moderne fotballen erstatte den tradisjonelle supporteren nettopp med kunder, skriver King i den ovenfor nevnte boka.

På sikt vil det kanskje lykkes. Men inntil videre vil West Ham-supporterne, og deres brødre og søstre i ånden en rekke andre steder, fortsette å sabotere dette forsøket på å bli definert som passive kunder som sitter stille på et sete og lar seg underholde. Det skal fotballen være glad for, selv om dens makthavere ikke alltid skjønner det selv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook