DANTES INFERNO: I dette utdraget fra Dan Browns nye bok har Robert Langdon en mystisk drøm med allusjoner til Dante Alighieris mesterverk «Inferno». Illustrasjon: Gustave Dorés illustrasjon av syvende canto: Hamstrerne og sløserne. (Engelsk versjon: «Not all the gold that is beneath the moon / Or ever hath been, or these toil-worn souls / Might ever purchase rest for one».)
DANTES INFERNO: I dette utdraget fra Dan Browns nye bok har Robert Langdon en mystisk drøm med allusjoner til Dante Alighieris mesterverk «Inferno». Illustrasjon: Gustave Dorés illustrasjon av syvende canto: Hamstrerne og sløserne. (Engelsk versjon: «Not all the gold that is beneath the moon / Or ever hath been, or these toil-worn souls / Might ever purchase rest for one».)Vis mer

«De mørkeste stedene i helvete er reservert for de som forblir nøytrale i tider med moralsk krise»

EKSKLUSIVT: Les utdrag fra Dan Browns nye bok «Inferno».

(Dagbladet:) I dag trykker vi et utdrag fra Dan Browns nye bok «Inferno». Den slippes eksklusivt på norsk på Dagbladet - samme dag som utdraget trykkes for første gang på engelsk i britiske Daily Mail.

Prolog Jeg er Skyggen.

Jeg flykter gjennom den forpinte by.

En flukt gjennom evig sorg.

Jeg snubler åndeløs av gårde langs bredden av elven Arno ... tar til venstre på Via dei Castellani, kryper sammen i skyggen av Uffizi og
finner veien videre nordover.

Men de fortsetter å forfølge meg.

Lyden av skrittene deres blir stadig kraftigere mens de jager meg med nådeløs besluttsomhet.
De har forfulgt meg i årevis. Iherdigheten deres har drevet meg under jorden ... har tvunget meg til å leve i et purgatorium ... som et ktonisk monster i underverdenen.
Jeg er Skyggen.
Her oppe, over jorden, løfter jeg blikket mot nord, men jeg klarer ikke se noen vei som leder direkte til frelse, for Appenninenes fjell stenger for det første morgenlyset.
Jeg passerer på baksiden av palasset med sitt krenelerte tårn og sin enarmede klokke ... smyger meg over Piazza di San Firenze mellom dagens første selgere med grove stemmer som lukter av lampredotto og grillede oliven. Jeg passerer Bargello og fortsetter videre rett vestover mot spiret på Badia, der jeg blir stanset av jernporten nederst i trappen.
Her må all tvil fare.
Jeg vrir om dørhåndtaket og går inn i passasjen som jeg vet det ikke finnes noen vei tilbake fra. Jeg tvinger de blytunge beina mine opp den smale trappen ... som strekker seg mot himmelen som en spiral av mykt buede marmortrinn, uthulte og nedslitte.
Det lyder et ekko av stemmer nedenifra. Bønnfallende.
De er etter meg, urokkelige, og de nærmer seg.
De skjønner ikke hva som skal komme ... og heller ikke hva jeg har gjort for dem!
Utakknemlige land!

Visjonene er sterke mens jeg klatrer oppover ... vellystige kropper som bukter seg i et regn av ild, umettelige sjeler som flyter i ekskrementer, forræderske svindlere i Satans iskalde grep.
Jeg klatrer opp de siste trappene og når toppen, vaklende på kanten av døden i den fuktige morgenluften. Jeg stormer bort til den hodehøye muren, og kikker gjennom sprekkene i den. Langt under meg ligger den velsignede byen som har blitt mitt tilfluktssted fra de som forviste meg.
Stemmene er like bak meg nå, og de roper: «Det er galskap det du har gjort!»
Galskap avler galskap.
«For Guds skyld,» roper de, «fortell oss hvor du har gjemt det!»
Nettopp for Guds skyld vil jeg ikke fortelle det.
Jeg er nå trengt inn i et hjørne, med ryggen mot iskald stein. De stirrer dypt inn i mine klare, grønne øyne, og uttrykkene deres mørkner; de godsnakker ikke lenger, men har blitt truende.
«Du vet at vi har våre metoder. Vi kan tvinge deg til å fortelle oss hvor det er.»
Det er grunnen til at jeg har klatret halvveis til himmelen.
Uten forvarsel snur jeg meg, strekker opp armene og griper tak med fingrene på toppen av muren. Jeg drar meg opp, først vaklende på knærne, til jeg endelig står oppreist ... ustødig, helt ytterst på kanten. Led meg over det store intet, kjære Virgil.
De stormer vantro mot meg og vil gripe tak i føttene mine, men er redd for å få meg i ubalanse og skyve meg over kanten. De trygler nå, i lavmælt desperasjon, men jeg har snudd ryggen til dem. Jeg vet hva jeg må gjøre.
Under meg, svimlende langt under meg, ligger takene spredd utover med sine røde takstein som et hav av ild i åssiden; de lyser opp landskapet der gigantene en gang streifet omkring: Giotto, Donatello, Brunelleschi, Michelangelo, Botticelli.
Jeg lirker tærne mine helt fram til kanten.
«Kom ned!» roper de. «Det er for sent!»
Å, for noen egenrådige stabukker! Ser dere ikke framtiden? Klarer dere ikke å fatte hvor storslagent det jeg har skapt er? Nødvendigheten?
Jeg gjør dette ytterste offeret med glede ... og dermed tilintetgjør jeg også det siste håpet om at dere skal finne det dere leter etter. Dere vil aldri finne det i tide.
Nesten hundre meter under meg lokker den brosteinsbelagte piazzaen som en oase av fred. Som jeg lengter etter mer tid! ... men tid er en vare som selv ikke min store formue kan kjøpe.
I disse siste sekundene stirrer jeg ned på piazzaen, og skuer med ett noe som overrasker og sjokkerer meg.
Jeg ser ansiktet ditt. Du stirrer opp på meg fra skyggene. Øynene dine er fulle av sorg, men likevel aner jeg i dem en ærefrykt for det jeg har gjort.
Du skjønner at jeg ikke har noe valg. Av kjærlighet til menneskeheten må jeg beskytte mitt mesterverk. Det vokser fremdeles ... det venter ... syder under overflaten på lagunens blodrøde vann der det aldri finnes refleks av stjerner Og så løfter jeg blikket fra deg og betrakter horisonten. Fra dette stedet høyt over denne tyngede verden kommer jeg med min siste, ydmyke bønn.
Kjære Gud, jeg ber om at verden skal huske mitt navn, ikke som et monster og en synder, men som den herlige frelseren jeg faktisk er. Jeg ber om at menneskeheten skal forstå gaven jeg har etterlatt.
Min gave er framtiden.

Min gave er frelse.
Min gave er Inferno.
Med dette hvisker jeg amen ... og tar det siste skrittet ut i det store intet.

Kapittel 1 Minnene tok langsomt form ... som bobler mot overflaten av en bunnløs brønn.
En kvinne med slør.
Robert Langdon stirret på henne tvers over en elv av fossende rødt blod. Kvinnen sto på motsatt bredd, vendt mot ham; ubevegelig, høytidelig og med ansiktet dekket av et slør. Hun holdt et stykke tainia-stoff i den ene hånden, og nå hevet hun det for å hedre havet av lik som lå foran føttene hennes. Lukten av død var overalt.
Let, hvisket kvinnen. Og du vil finne.
Langdon hørte ordene som om hun hadde uttalt dem inne i hodet hans. «Hvem er du?» ropte han, men stemmen hans lagde ingen lyd. Tiden renner ut, hvisket hun. Let og finn.
Langdon tok et skritt mot elven, men han så at vannet var helt blodrødt, og elven var for dyp å krysse. Da han igjen hevet øynene mot den tilslørte kvinnen, hadde de døde kroppene rundt henne mangedoblet seg. Det var hundrevis av dem nå, kanskje tusenvis; noen var fremdeles i live og vred seg i smerte mens de døde på de mest ufattelige måter ... de ble slukt av flammer, begravd i ekskrementer, de fortærte hverandre ... Han kunne høre de bedrøvelige skrikene av menneskelig lidelse gjalle over vannet.
Kvinnen beveget seg mot ham, strakte de slanke hendene sine framfor seg som om hun ba om hjelp.
«Hvem er du?» ropte Langdon igjen.
Som svar løftet kvinnen hendene og fjernet sløret fra ansiktet. Hun var slående vakker, men også eldre enn Langdon hadde forestilt seg — kanskje i sekstiårene, sterk og verdig som en tidløs statue. Hun hadde en bestemt hake, dype sjelfulle øyne og langt sølvgrått hår som flommet i korketrekkere over skuldrene hennes. En amulett av lasurstein hang rundt halsen hennes — en slange som kveilet seg rundt en stav.
Langdon ante at han kjente henne ... stolte på henne. Men hvordan? Hvorfor?
Hun pekte på et par bein som stakk opp av bakken, buktende og opp ned. De tilhørte åpenbart en stakkar som hadde blitt begravd til midjen med hodet først. På en av mannens bleke legger var det skrevet en bokstav i gjørme — R.
R? tenkte Langdon usikkert. Som i ... Robert? «Er det ... meg
Kvinnens ansikt avslørte ingenting. Let og finn, gjentok hun.
Uten noe forvarsel begynte hun å utstråle et hvitt lys ... sterkere og sterkere. Hele kroppen hennes begynte å vibrere intenst, og så, med et voldsomt tordenskrall, eksploderte hun til tusenvis av splintrede lysfragmenter.

Langdon våknet brått, skrikende.
Rommet var lyst. Han var alene. Den skarpe lukten av medisinsk alkohol hang i lufta, og ett eller annet sted sto en maskin og pep stillferdig i takt med hjertet hans. Langdon prøvde å bevege den høyre armen, men en skarp smerte fikk ham til å gi opp. Han kikket ned og så en intravenøs kanyle som strakk huden i underarmen hans.
Pulsen hans økte, og maskinen holdt takten og pep fortere.
Hvor er jeg? Hva har skjedd?
En gnagende smerte hamret i bakhodet til Langdon. Varsomt strakte han den frie hånden sin over skallen for å finne kilden til hodepinen. Under det flokete håret kunne han føle de harde tuppene av sting som var sydd mellom skorper og størknet blod.
Han lukket øynene, prøvde å huske en ulykke.
Ingenting. Helt blankt.
Tenk.
Bare mørke.
En mann i hvitt kom stormende inn, åpenbart på grunn av hjertemonitoren til Langdon. Han hadde et stort tjafsete skjegg, buskete bart og vennlige øyne som utstrålte en omtenksom ro under de forvokste øyenbrynene.
«Hva ... skjedde?» klarte Langdon å si. «Var det en ulykke?»
Den skjeggete mannen la en finger over leppene før han løp i ut gangen og begynte å rope på noen.
Langdon snudde hodet, men bevegelsen sendte et lyn av smerte gjennom skallen på ham. Han trakk pusten dypt noen ganger og ventet på at smerten skulle gi seg. Så begynte han veldig forsiktig og metodisk å undersøke de sterile omgivelsene.
Sykehusrommet hadde en eneste seng. Ingen blomster. Ingen kort. Langdon så klærne sine på en hylle like ved, brettet sammen og lagt i en gjennomsiktig plastpose. De var dekket av blod.
Herregud, det må ha vært ille.
Nå roterte Langdon hodet sitt veldig langsomt mot vinduet ved sengen. Det var mørkt ute. Natt. Det eneste Langdon kunne se i glassflaten var sitt eget speilbilde — en grå og fremmed skikkelse, blek og sliten, koblet til slanger og kabler, omgitt av medisinsk utstyr. Noen stemmer nærmet seg ute i korridoren, og Langdon flyttet blikket tilbake til rommet idet legen kom tilbake. Han var sammen med en kvinne nå.
Hun lot til å være tidlig i trettiårene, og hadde på seg blå operasjonsklær. Det blonde håret hennes var knyttet i en tjukk hestehale som danset bak henne når hun gikk.
«Jeg er doktor Sienna Brooks,» sa hun og smilte til Langdon idet hun kom inn. «Jeg skal jobbe sammen med doktor Marconi i kveld.» Langdon nikket svakt.
Doktor Brooks var høy og slank, og beveget seg med en idrettsutøvers sikre ganglag. Selv i formløse sykehusklær var hun i besittelse av en smidig eleganse. Til tross for at Langdon ikke kunne se spor av sminke virket huden hennes prikkfri og myk, og det eneste som skilte seg ut var en liten skjønnhetsflekk like over leppene. Selv om øynene hennes var varme og brune, virket de likevel usedvanlig gjennomtrengende, som om de hadde vært vitne til et mangfold av erfaringer som var uvanlig for en person på hennes alder.
«Doktor Marconi snakker ikke så mye engelsk,» sa hun og satte seg ned ved siden av ham, «og han har bedt meg om å fylle ut papirene for innleggelsen din.» Hun smilte igjen.
«Takk,» sa Langdon hest.
«Ok,» begynte hun i en forretningsmessig tone. «Hva heter du?»
Det tok ham litt tid. «Robert ... Langdon.»
Hun lyste med en pennelykt inn i øynene til Langdon. «Yrke?»
Denne informasjonen kom enda langsommere. «Professor. Kunsthistorie ... og symbologi. Harvard.»
Doktor Brooks senket forbløffet lyset. Legen med de buskete øyenbrynene virket like overrasket.
«Er du... amerikaner?»
Langdon så forvirret på henne.
«Det er bare det ...» Hun nølte. «Du hadde ikke noe identifikasjon på deg da du kom hit i kveld. Og siden du hadde på deg Harris-tweed og Somerset-mokasiner regnet vi med at du var britisk.»
«Jeg er amerikaner,» forsikret Langdon henne, altfor utslitt til å forklare henne om sin preferanse for god skreddersøm.
«Har du vondt?»
«Hodet,» svarte Langdon. Den hamrende skallen var bare blitt verre av den skarpe lommelykten. Nå la hun den heldigvis tilbake i lommen og sjekket pulsen til Langdon på håndleddet hans.
«Du ropte da du våknet,» sa kvinnen. «Husker du hvorfor?»
Langdon så for seg et glimt av det merkelige synet av den tilslørte kvinnen omgitt av buktende mennesker. Let og du vil finne. «Jeg hadde et mareritt.»
«Om?»
Langdon fortalte henne det.
Doktor Brooks beholdt et nøytralt ansiktsuttrykk mens hun gjorde notater på skrivebrettet sitt. «Har du noen anelse om hva som kan ha trigget et slikt skremmende syn?»
Langdon lette i hukommelsen og ristet på hodet — som protesterte kraftig.
«Ok. Herr Langdon,» sa hun mens hun fremdeles skrev, «jeg vil stille deg et par rutinespørsmål. Hvilken dag er det i dag?»
Langdon tenkte seg om et øyeblikk. «Det er lørdag. Jeg husker at jeg gikk over universitetsområdet tidligere i dag ... jeg skulle på en ettermiddagsforelesning, og så ... Det er vel egentlig det siste jeg husker. Falt jeg?»
«Vi kommer til det. Vet du hvor du er?»
Langdon gjettet så godt han kunne. «Massachusetts General Hospital?»
Doktor Brooks noterte enda mer. «Og er det noen vi skal ringe til for deg? Kone? Barn?»
«Ingen,» svarte Langdon instinktivt. Han hadde alltid satt pris på den uavhengigheten som fulgte med et liv som ungkar og alene, men han måtte innrømme at han akkurat nå gjerne skulle hatt et velkjent ansikt ved sin side. «Det er noen kollegaer jeg må ringe til, men ellers går det bra.»
Doktor Brooks gjorde seg ferdig med å ta pulsen på Langdon, og den andre legen nærmet seg. Han glattet litt på de buskete øyenbrynene sine før han tok fram en liten diktafon fra lommen og viste den til doktor Brooks. Hun nikket samtykkende og snudde seg mot pasienten.
«Herr Langdon, du du ankom i kveld, mumlet du noe om og om igjen.» Hun kikket på doktor Marconi som holdt opp diktafonen og trykket på en knapp.
Avspillingen begynte og Langdon hørte sin egen groggy stemme som gjentatte ganger mumlet de samme ordene. «Ve ... sorry. Ve ... sorry.»
«På meg virker det,» sa kvinnen, «som om du sier: 'Very sorry. Very sorry.
Langdon sa seg enig, men han husket ingenting av det.
Doktor Brooks festet et ubehagelig intenst blikk i ham. «Har du noen anelse om hvorfor du sier dette? Er det noe du er very sorry for?»
Mens Langdon igjen forsøkte å lodde minnets mørkeste dyp, så han igjen den tilslørte kvinnen for seg. Hun sto på bredden av den blodrøde elven omgitt av lik. Stanken av død vendte tilbake.
Plutselig ble Langdon overmannet av en instinktiv følelse av fare ... ikke bare for seg selv, men for alle. Pipene fra hjertemonitoren akselererte kraftig. Musklene hans spente seg, og han forsøkte å sette seg opp.
Doktor Brooks la en kjapp hånd over brystbenet til Langdon og presset ham ned igjen. Hun kastet et blikk på den skjeggete legen. Og han gikk bort til en benk og begynte å forberede et eller annet.
Doktor Brooks lente seg over Langdon og hvisket til ham: «Herr Langdon, det er helt vanlig med angst i forbindelse med hjerneskader, men du må prøve å holde pulsen i sjakk. Ingen bevegelser. Ingen opphisselse. Bare ligg rolig og hvil deg. Du kommer til å bli helt bra. Hukommelsen vil vende tilbake litt etter litt.»
Legen kom tilbake med en sprøyte som han ga til doktor Brooks. Hun injiserte den inn i Langdons intravenøse slange.
«Det er bare et mildt beroligende middel som får deg til å slappe av,» forklarte hun, «og det vil også hjelpe mot smertene.» Hun reiste seg for å gå. «Dette kommer til å gå helt fint, herr Langdon. Prøv å få sove. Og hvis du trenger noe, trykker du bare på knappen ved siden av sengen.»
Hun slo av lyset og gikk sammen med den skjeggete legen.
I mørket kjente Langdon at medisinen strømmet inn i systemet hans nesten umiddelbart og dro med seg kroppen ned i den dype brønnen den hadde kommet fra. Han kjempet mot denne følelsen, tvang seg til å holde øynene åpne i det mørke rommet. Han prøvde å reise seg, men kroppen føltes som betong.
Da Langdon snudde seg, ble han igjen liggende vendt mot vinduet. Lyset var slukket, hans eget speilbilde var forsvunnet fra det mørke glasset og ble erstattet av en opplyst skyline i det fjerne.
Mellom konturene av spir og kupler var det en enkelt opplyst fasade som dominerte synsfeltet til Langdon. Bygningen var en ærverdig festning av stein med en tagget balustrade og et hundre meter høyt tårn som utvidet seg til et bulende, massivt brystvern med skyteskår nær toppen.
Langdon satte seg brått opp i sengen, og smerten i hodet eksploderte. Han forsøkte å ignorere den brennende smerten mens han fokuserte blikket på tårnet.
Langdon kjente dette middelalderbyggverket godt.
Det var unikt i hele verden.
Dessverre befant det seg seks og et halvt tusen kilometer fra Massachusetts.

Utenfor vinduet hans, skjult av skyggene fra Via Torregalli, steg en kraftig bygget kvinne uanstrengt av en BMW-motorsykkel, og nærmet seg med en intensitet som en smygende panter på vei mot byttet sitt. Blikket hennes var skarpt. Det kortklipte håret hennes sto rett til værs, i likhet med den oppbrettede kragen på motorsykkeldressen hennes i sort lær. Hun sjekket lyddemperen på våpenet sitt, og stirret mot vinduet der lyset på Robert Langdons rom nettopp hadde slukket.
Tidligere samme kveld hadde det opprinnelige oppdraget hennes gått forferdelig galt.
Kurringen fra en eneste due hadde forandret alt.
Nå var hun kommet for å rydde opp.

Oversatt av Sverre Knudsen.