Pustepause: Jeg har måttet ta avstand i enkelte perioder. For jeg må ta vare på meg, så jeg kan ta vare på oss, skriver Mina Madeleine Nystuen om å stå på sidelinja mot kjærestens angstlidelse. Foto: Privat
Pustepause: Jeg har måttet ta avstand i enkelte perioder. For jeg må ta vare på meg, så jeg kan ta vare på oss, skriver Mina Madeleine Nystuen om å stå på sidelinja mot kjærestens angstlidelse. Foto: PrivatVis mer

Debatt: Angstlidelser

De som står på sidelinja mot angsten trenger også støttespillere

De siste månedene har jeg vært en trofast støttespiller mot noe som kalles angst. Til alle som står på sidelinja med meg: Dere skal ta vare på dere selv òg. 

Meninger

De siste månedene har jeg vært en trofast støttespiller mot noe som kalles angst. Det er en stilling man får lite igjen for mens det skjer, og som dessverre ikke blir snakket mye om. Det er jo ikke er vår historie. Men det er jo vår historie, en litt annerledes en, men fortsatt vår. Det er en av de mest frustrerende, uselviske og viktigste posisjonene man kan få.

Å se en jeg elsker gå igjennom timevis med angstanfall knuser hjertet mitt. Og jeg er ikke alene. Et samlet bilde tyder på at mer enn hver tiende person til enhver tid har en angstlidelse. Blant disse menneskene er det alltid noen rundt som må stå og se på. Det er svært lite man kan få gjort når den du elsker går inn i denne transen av en lidelse. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har sagt «dette går bra» og «pust», men det er alt jeg kan gjøre. Og da gjør jeg det jeg kan.

Jeg er nemlig den nærmeste for kjæresten min som har slitt med en alvorlig angstlidelse i snart ett år. For bare noen måneder siden tok det fullstendig overhånd. Lidelsen hans er basert på en fobi. Han er nemlig livredd for å kaste opp. Dette kalles emetofobi og er helt klart irrasjonelt og dermed vanskelig for andre å sette seg inn i, inkludert meg selv.

Du og jeg, som er «normale» mennesker, vil ikke føle småkvalme som noe hindrende. Det er et tegn på at man er sulten, at man må drikke litt vann. For ham er dette triggeren. Han begynner å traske bestemt rundt i rommet, snakker kun i korte setninger, puster som en sliten hund og klarer ikke holde seg i ro. Noen ganger har han holdt på sånn i flere dager.

Han spiser ikke. Han klarer jo ikke det når han er redd for å kaste det rett opp igjen. Uansett hvor mye jeg sier at han må få i seg noe, at han ikke kommer til å kaste det opp igjen, så hjelper det ikke. Legen hans har sagt at hjernen hans er i en kjemisk ubalanse og det har gått så langt at han ikke kommer ut av det på egenhånd.

Om du også står på sidelinja mot angst, all respekt og kudos i hele verden til deg. Du gjør en fantastisk jobb som kan være livsviktig. Om din partner eller venn ikke uttrykker dette mens det foregår, så skal du vite at de vet det. De vet hvem som er der for dem, og hvem som hører på dem. Angst er en egoistisk lidelse, men ironien er at de ikke klarer seg gjennom den alene. Om du står støtt på beina hver gang han/hun kommer opp for luft, hjelper du en sliten kropp å slikke sårene sine.

Jeg veit hvor frustrerende det er å gå fra å være to til én. Reise på sammenkomster alene, kino alene, i mitt tilfelle også spise alene, noe som pleide å være høydepunktet på dagen. En gang måtte jeg spise maten min i gangen fordi han ikke tålte lukten. Det var sårende, men hva kunne jeg gjøre?

Han sier at han hater seg selv, at han vil bytte kropp. Han vil ikke lenger føle seg fengslet i sitt eget innestengte hjem og han klarer ikke jobbe. Livet hans har blitt dratt vekk under ham som et teppe, og han ligger nå på et kaldt sementgulv. Han klarer ikke reise seg uten at jeg står der og venter.

Jeg har i enkelte perioder tenkt «dette gidder jeg ikke mer, dette fortjener ikke jeg». Jeg har vært så sliten, følt meg oversett og lei meg. Følt at jeg ikke strekker til for det blir jo ikke bedre! Jeg har måttet ta avstand i enkelte perioder, en avstand som har vært bra for oss begge. For jeg må ta vare på meg, så jeg kan ta vare på oss.

De tyngste periodene har jeg tenkt at nå må jeg gå. Jeg greier det ikke alene. Sannheten er den at jeg også må lene meg på noen, og den «noen» har ikke vært en nær venn eller eget kjøtt og blod. Det har vært svigermor. Da hun sa at jeg gjør en fantastisk jobb, en jobb hun ikke har mulighet til i like stor grad fordi hun bor et stykke unna, tenkte jeg at «dette skal jeg klare».

Jeg, som trodde supporterrollen min var dømt til å bli i ensomhet, trengte en supporter selv. Det skjønte jeg ikke før jeg fikk det.

Jeg er stolt av meg selv. Jeg er stolt av det jeg får til når jeg er med ham. En gang klarte jeg å få ham til å roe helt ned, og det er sjeldent jeg føler på en slik mestringsfølelse. Kjæresten min hadde gått fram og tilbake på mitt knøttlille rom i flere timer, og endelig fikk jeg ham til å dusje og deretter legge seg i senga. Musklene hans var slitne og brystet hans begynte å gjøre vondt fra all pesing fram og tilbake.

For ham er det viktig å ha noe å se på (eller høre på) som virker trøstende. Jeg satte på «Shrek», og siden han kan hele filmen utenat begynte han å si dialogen i kor med karakterene. Ikke lenge etter dette roet han seg helt ned.

Til alle som står på sidelinja med meg: Dere skal ta vare på dere selv òg. Dere må ha litt spillerom, hvis ikke klarer dere ikke å ta vare på den dere elsker i tillegg. Jeg vet at jeg ikke hadde taklet det om jeg ikke var litt egoistisk selv. Om dere ikke er like heldige som meg, som har en støttespiller selv, håper jeg dere tar dette til dere, at denne artikkelen kan være en støtte i seg selv.

For så kommer de opp for luft, og da står vi der. Støtt på beina.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook