De to terroristene

Islamistiske og høyreekstreme terrorister er både like og forskjellige.

Kommentar

Etter de to terrorangrepene, mot nattklubben Pulse i USA og mot parlamentsmedlem Jo Cox i Storbritannia, kommer jakten på forklaringer og botemidler. I begge tilfeller spørres det om hvor mye som springer ut av ideologi og politisk kultur, og hvor mye fra et lealaust indre.

Terroristene, Omar Mateen og Thomas Mair, tilhører grupper som tradisjonelt har blitt forstått forskjellig: Den IS-inspirerte religiøse ekstremisten og den ensomme, høyreekstreme ulven.

Hver gang noen blir terrorister vil det være forskjellige virkestoffer i sving. De som råkes, har en glipe i personligheten sin der hatet kan sive inn. Men det er ikke tilfeldig hva de råkes av. Alle forsyner seg fra et ideologisk koldtbord som allerede står dekket. En personlig historie møter en historie om samfunnet, og går sammen i en skremmende fusjon. Men det er vesentlig å forsøke å finne en rimelig proposjonalitet i årsakene, fordi det styrer hvem som vil regne det som sitt ansvar å være en motkraft mot det hatefulle.

De som representerer legitime, moderate versjoner av synspunktene som terroristene forkvakler, vil instinktivt mot å forstå en terroraksjon som en personlig tragedie, helt adskilt fra deres eget politiske prosjekt. Det vanligste har vært at islamistiske terrorister har blitt definert av at de er muslimer, mens hvite terrorister i større grad defineres av sine psykiske problemer.

Dette har ført til krav om at muslimske ledere må ta avstand fra terror, mens populistiske politikere fra det aller ytterste høyre kan peke på alt som gjør gjerningsmannen til en anomali - noe som igjen har blitt kritisert og møtt med spørsmål om hvorfor ikke kristne ledere eller majoritetspolitikere blir bedt om å distansere seg fra forbrytere som deler deres egen bakgrunn.

Denne siste kritikken er ikke helt rimelig. Per sommeren 2016 er det slik at islamistisk og høyreekstrem terror er forskjellige fenomener. Den islamistiske terroren er global og organisert, og skjer på direkte oppfordring fra demagoger som ønsker seg konfrontasjoner og sivilisasjonskrig.

Selv om det ikke virker som om Omar Mateen var på noe IS-oppdrag, var det fra dem han hentet inspirasjon. Når nettopp den muslimske identiteten til unge muslimer brukes som utgangspunkt for forførelse inn i terroristenes rekker, er det maktpåliggende at religionens talspersoner kjemper tilbake, og tilbyr alternative verdenssyn og livsveier.

Utviklingen på ytterste høyre fløy, der retorikken har blitt langt mer brutal, er på et vis vanskeligere å få bukt med. Det er ikke snakk om en iboende voldelig ideologi eller organiserte angrep, men skapningen av et skremmende verdensbilde som kan være så overbevisende og panikkfremkallende for de som hører på, at noen av dem griper etter hagla. Dette gjelder særlig de som har et sviktende grep om virkeligheten fra før.

Disse blir oftere soloterrorister enn de islamistiske terroristene, og mentale problemer er vanligere hos soloterrorister enn hos de som organiserer seg i grupper. Det er større, og avgjørende, avstand mellom retorikk og gjerning, der den mest fiendtlige retorikken har det med å oppstå i mindre grupper og i kjellerrom på nett snarere enn fra noe sentralt hold.

Men det som skjer i denne enden av den ideologiske skalaen er urovekkende. Ytre høyre-retorikken retter seg som oftest mot innvandrere på den ene siden og mot det liberale etablissementet på den andre, mot politikere og mediefolk. Disse er mennesker med reell makt som ikke alltid handler klokt, og som skal og må utfordres. Det liberale demokratiet er da også formet dels i kontrast til diktaturene der den sterke mann på toppen passer på å bli møtt med ærefrykt, i tiår etter tiår. Utfordrerne fra ytterste høyre er innenfor det demokratiske systemet og vernet av ytringsfriheten, også når de lefler med noe mørkt.

Men følelsen av paranoia som bevisst skapes er farlig. Motivasjonen og lojaliteten til politikere og offentlige meningsbærere mistros like mye som politikken deres. De kan fremstilles ikke bare som meningsmotstandere, men som en korrupt klubb som har rottet seg sammen mot folket. Både Donald Trump i USA og Nigel Farage i Storbritannia har tydd til en retorikk som antyder at vold vil være en forståelig og kanskje nødvendig reaksjon mot de som ikke deler deres eget verdenssyn.

Under den uhyre aggressive Brexit-debatten i Storbritannia sa et parlamentsmedlem som vil ha landet ut av EU at «Jeg vil ikke stikke kniven i ryggen på statsministeren - jeg vil stikke ham forfra så jeg kan se uttrykket i ansiktet hans». Det skapes et bilde av at folkevalgte er noe folket må forsvare seg mot. Ordet «forræder» sitter langt løsere enn før, løsere enn det noen gang burde gjøre.

Det finnes ingen åpenbare løsninger. Men i møte med politisk aggressivitet kan politikere i alle fall insistere på nyanser, respekt, realisme, og ro - alt hva karikaturene roper at de ikke er.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook