PÅ SITT BESTE: «De usynlige» er Roy Jacobsen på sitt aller beste, skriver anmelderen. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET.
PÅ SITT BESTE: «De usynlige» er Roy Jacobsen på sitt aller beste, skriver anmelderen. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET.Vis mer

«De usynlige» er rett og slett en helt fantastisk roman

Suverent om fattigfolk på Helgelandskysten.

ANMELDELSE: «De usynlige» er en fortelling om utarmede nordmenn på en liten øy uti havgapet på Helgelandskysten. Boka er Roy Jacobsen på sitt aller beste.

Handlingen er lagt til samme miljø som Jacobsens gjennombruddsroman «Seierherrene», fra 1991. Også tematikken er noe av den samme.

En påminnelse om at det ikke er så mange år siden de fleste av våre forfedre klorte seg fast på karrige smågårder i et barskt klima. De var lutfattige og slet umenneskelig for tilværelsen.

Markens grøde
Boka åpner like etter forrige århundreskifte. Lille Ingrid på tre år skal døpes. Presten ser på hennes klare øyne og undrer seg over at de er «så blottet for fattigdommens sløve dumhet».

Ingrid bor på Barrøy med en Isak Sellanrå-aktig sliter av en far, en klok og kjærlig mor, farfaren og endelig tante Barbro. Barbro er enfoldig, noe som ikke sjelden rammer kvinnene i slekta. Faren er redd det også vil ramme Ingrid.

Hard lærdom
Det gjør det ikke. Vi følger Ingrid fra hun er tre til hun er noenogtjue, en lys, sterk og blid jente. Hun må lære seg kvinnfolkarbeid av mora, og mannfolkarbeid av faren — fordi det ikke kommer flere barn. Det er en hard lærdom. En dag tar faren henne med ut i en sterk og farlig storm, for å vise henne at «en øy går aldri under, selv om den skjelver, den er urokkelig og evig, låst fast i selve kloden».

Dette er ikke et psykologisk portrett av Ingrid. Det er en fortelling hentet fra virkeligheten, om en av de mange familiene som forsøkte å skape seg en tilværelse på øyer langs norskekysten.

Når rike blir fattige
Ofte var de helt alene — usynlige i historien, ifølge Jacobsen. Et Sisyfos-aktig liv der steinhardt slit og store drømmer gang på gang ble knust av storm, fattigdom, død og galskap.

Det er også — som alltid hos Jakobsen — et klasseperspektiv i boka. Det kommer fram når Ingrid skal tjene hos brukseierens sønn, hans unge kone og to barn. Der skjer dramatiske ting. Og hva gjør en med de rike når de blir fattige? «Det stemmer jo ikke, den omvendte logikken, historien i revers. Det er like meningsløst som at vannet renner oppover.»

Presist og poetisk
Det er sider ved denne romanen som kunne gjort den sentimental, hvis den hadde vært skrevet av en dårligere forfatter. Men Jacobsen er helt suveren på denne type fortellinger — som han også er det i min favoritt (til nå) «Hoggerne» (2005). Også den handler om ekstreme liv i ekstrem natur. Det er så mye poesi i språket hans, så mye hav og himmel og slit og vind og vær. Han skriver så ukunstlet, så presist, så poetisk.

«De usynlige» er rett og slett en helt fantastisk roman.