SOMMERPOETEN Inger-Elisabeth Skancke kjemper seg ut av stammingen ved hjelp av pust, musikk, dikt og bilder. Nå er nykommeren i Diktkammeret kåret til sommerpoeten 2010. Foto: Elin Fagertun
SOMMERPOETEN Inger-Elisabeth Skancke kjemper seg ut av stammingen ved hjelp av pust, musikk, dikt og bilder. Nå er nykommeren i Diktkammeret kåret til sommerpoeten 2010. Foto: Elin FagertunVis mer

Debutdiktet hennes ble sommerens beste

Venn på vei ut av skapet inspirerte Inger-Elisabeth.

|||   — Oi, dette hadde jeg ikke ventet meg! Så artig, sier Inger-Elisabeth Skancke, kåret til Diktkammerets sommerpoet 2010. Diktet hennes Luka er valgt ut i konkurranse med fire andre sterke finalister , og viser seg å være poetens første dikt i Diktkammeret noen sinne.

Luka var startsskuddet da det liksom løsnet. Etter det diktet trillet diktene ut som kanonkuler, etter å ha vært innestengt lenge. Jeg våget ikke å sende inn noe, forteller hun.

Diktet satte i gang mange tanker hos juryen, et sprang fra én kjønnsidentitet til en annen, eller en lek med ulike kjønnsidentiteter. Inger-Elisabeth bekrefter langt på vei:

— Diktet ble skrevet i 2005, men hadde sitt utsprang i en hendelse jeg hadde mens jeg bodde i Utah i USA i 1999. Der ble jeg kjent med en italiener som heter Luka, som var i ferd med å innse at han var homofil. Det var svært vanskelig for ham å innse dette. Om han levde ut sin legning, kunne han ikke være medlem av kirken han tilhørte. Dessuten var hans eneste søsken, en bror, homofil, dermed trodde han foreldrene — som higet etter barnebarn — ville bli svært lei seg dersom han også var det.

Spranget
Selve scenen beskriver hun slik:

— I studentkollektivet vårt var det et stort utebasseng, og en morgen vi badet der, så jeg Luka stå på stupebrettet. Hans femininitet strålte ut av ham så jeg bare måtte stirre og stirre. Da han så stupte uti med hodet først var det som om han da, i samme øyeblikk, hadde avsluttet prosessen og akseptert sin legning, med de negative og positive følgene det ville medføre. Men jeg kunne ikke få det ned i ord før seks år senere. Da kom det ut på noen sekunder uten at jeg endret en bokstav.

Luka fikk diktlærer Torvund til å tenke på bildet A Bigger Splash. Det er malt av David Hockney, en Yorkshire-kunstner som flyttet til California og levde ut sin kjønnsidentitet i miljøet der.

— Det passer dermed ganske så perfekt med våre tanker om diktet ditt, men det kan være du har hatt et helt annet bilde i hodet?

— Nei, faktisk minner det meg om bassenget vi badet i i Utah, så det passer bra!

Ut av stammingen
Inger-Elisabeth har studert musikk i California, og har skrevet musikk til flere av bildene sine, i tillegg tonesatt flere av diktene sine. Disse sangene er en sentral del av neste prosjekt: Et musikkforedrag som framføres som en sammenhengende fortelling gjennom musikk og maleri på storskjerm. (Til dette er hun faktisk på jakt etter musikere som håndterer gitar, piano og horn som ble brukt av vikingene, så dersom noe skulle håndtere noe slikt, er det bare å melde seg!)

— Jeg har kommet til at det er som formidler jeg skal bruke livet mitt, samt å hjelpe andre til å finne sin kreativitet og indre kraft. Gjennom maleriene og sangene forteller jeg min personlige historie på en måte som jeg håper andre kan kjenne seg igjen i. Slik som Luka brukte mange år til å finne ut av seg selv og til slutt ta et valg, har jeg brukt mange år til å finne ut av meg selv, sier hun.

Hun utdyper:

— Siden jeg var barn har jeg stammet mye og stammer enda, men i mye mindre grad. Man vil så gjerne ha en "perfekt" fasade, at "meg er det ingenting i veien med," men så åpner man munnen og klarer ikke å få frem ordene man skal si på normal måte! Det har gått på selvtillitten løs. Man får angst for å snakke, for man får det jo ikke til! Til sist må man ta et valg, lik mannen på stupebrettet, og akseptere seg selv slik man er. Og da skjer det noe. Da er angsten for ikke å få det til slik man vil, redusert nesten til null, og da går det så mye lettere.

— Stammingen er toppen et stort isfjell som handler om selvforrakt, unngåelser, angst for å snakke med fremmede, ikke søke de jobbene man egentlig ønsker seg, stå og kaldsvette i en kiosk der man må si høyt og tydelig hva man skal ha og det er en lang kø bak en ... Slike ting blir borte når man tar sats og bare hopper og spjærer sitt gamle jeg. Det handler om å gjøre det man egentlig ikke våger. Der ligger kimen til at svakhet kan bli til styrke.

Nå jobber hun med å overkomme stammingen gjennom pusten:

— Jeg har hatt en hel haug av logopeder, tatt kurs i Sverige og USA i ulike teknikker og det har hjulpet men ikke i den grad jeg har ønsket. Men nå har jeg funnet en teknikk som heter McGuire-teknikk som fokuserer på pusten. Det var et dokumentarprogram om dette på TV 2 i vinter, og jeg var på det kurset under filmingen. Det koster skjorta første gang, men videre kan man ta det ubegrenset og nesten gratis. Der fokuseres det ikke bare på teknikk, men også på å utfordre seg selv, gå utover egne trygghetssoner.

Det var med dette utgangspunktet hun lagde foredraget der hun synger og forteller om sin vei til selvinnsikt og selvaksept:

— For nå er det slutt på at jeg forteller meg selv at jeg ikke kan tale i forsamlinger. For det kan jeg! Så det så!


Les juryens kommentar:

Å stupe uti eller falle?
Eit bestemt plask dukka opp framfor augo mine då eg las dette diktet. Måleriet til David Hockney som heiter A Bigger Splash. Det er eit underleg bilete, ei spenning mellom ro og rørsle. Lummert og stille, men med ein sprut av vatn etter nokon som har stupt uti bassenget. Hockney drog frå eit noko snevert miljø i England og stupte uti det meir frigjorte urbane California.

Dette er eit underleg dikt. "Han som er hun" er ei sterk opning som får mykje til å skje i løpet av tre ord. Og det er også ein vibrerande situasjon dette å stå "på kanten av stupebrettet". Men er ein merkeleg avslappa når ein kan "vifte med tærne" eller er det ein litt krampaktig demonstrasjon? Denne merkelege dobbelheita glir gåtefullt ved sida av desse linjene heile tida. Eintydig og enkelt er det ikkje. Konkret får ein inntrykk av at det ligg ein "han" nede i vatnet og skjelv, men er det bare eit symbol på ei handling som går ut på å våga å ta fram femininiteten i seg og "la seg falle"? Vert det dikta fram ei valdeleg handling som "spjærer" eit anna menneske? Eller dreier det seg om å opna opp for eit element av det meir kvinnelege i seg, og la det stå til, slik at det maskuline skalet sprekk?

Juryen har ikkje svar, og det er jo heller ikkje meininga, men diktet var så velforma og gav oss så mange tankar og spørsmål, at me gjerne ville opne denne luka og løfta fram dette som sommarens veldig spesielle badedikt.

For juryen,
Helge Torvund

Juryen består også av Kristian Rishøi og Maria Børja.

Send inn egne dikt i Diktkammeret!

Bruk Skolekammeret dersom du er elev

Les også hvem som ble sommerpoet i Skolekammeret