DEMONSTRASJONER: I mange av de største byene i USA har det vært store demontrasjoner mot Donald Trump etter valgseieren. Her fra Denver, Colorado. Foto: NTB Scanpix
DEMONSTRASJONER: I mange av de største byene i USA har det vært store demontrasjoner mot Donald Trump etter valgseieren. Her fra Denver, Colorado. Foto: NTB ScanpixVis mer

Debatt: USA-valget 2016

Demokratiet har begått selvmord

Carsten Jensen skriver om å våkne opp til Donald Trumps virkelighet.

Meninger

Jeg var elleve år gammel da president John F. Kennedy ble drept. Likevel var det den verste dagen i mitt liv. Det sier jeg ikke som en personlig erklæring, men rent objektivt. Drapet på Kennedy var et angrep på demokratiet. Natt til onsdag begikk demokratiet selvmord.

FORFATTER: Carsten Jensen. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet

Vis mer

Mediene sier optimistisk at i morgen våkner den nyvalgte president Donald Trump opp til virkeligheten og så blir det business as usual. Men det er ikke sant. Vi våkner opp til Donald Trumps virkelighet – et kvinnehatende, rasistisk, voldsdyrkende, brutalisert og sannhetsfornektende samfunn, som med demokratiets egne midler avvikler demokratiet.

Demokratiet har aldri vært noen ideell styreform, men fullt av selvmotsigelser, hykleri og korrupsjon. Med militære midler er land i den tredje verden, i frihetens navn, blitt fratatt sin rett til selv å velge veien inn i framtida. De mest korrupte lederne er innsatt på håpets plass. I likhetens navn er de fattige blitt ignorert eller utnyttet, de rike er blitt skamløst rikere.

Globaliseringen er demokratiets store utfordring. Det er nasjonalstaten som har vært demokratiets naturlige vekstplass. Hvordan forener vi demokratiets forestillinger om menneskers likhet og rett til innflytelse på deres eget liv med en global verden der alle grenser er blitt flytende og innenrikspolitikk ikke lenger kan skilles fra utenrikspolitikk og omvendt? Kan vi stemme oss til innflytelse på verden?

Ikke engang våre egne politikere tror på det. Deres maktesløshet, som de i et farlig bedrag skjuler for oss, driver dem i to forskjellige retninger. Eller de ender i nasjonalismens selvbedrag, troen på at det er mulig å melde seg ut av planeten Jorda og slå seg ned på en forbipasserende asteroide, som kalles opp etter den tapte suvereniteten. Planeten Danmark, planeten England, planeten USA.

Eller så blir de teknokrater – uentusiastisk mumlende apologeter for en såkalt «nødvendighetens politikk», der det frie valg erstattes av finanspolitiske diktater. Politisk handling må abdisere til fordel for den uunngåelige tilpasningen til en global utvikling ingen kan verken overskue eller forsvare.

Traumatiserte familier fra Aleppos sønderskutte ruiner kan ikke forvente noen barmhjertighet i det menneskelig nedbrytende danske asylsøkersystemet. For i enden av de byråkratiske labyrintene venter avvisingen. Sosialdemokratenes avstumpede begrunnelse for å si nei til den mest elementære medmenneskeligheten: Aleppos fedre, mødre, sønner og døtre lar seg ikke integrere i danske kjønnsrollemønstre. De henger alle fast i en tilbakestående kultur. Det kan godt være at deres hjem er blitt bombet, men selv vil de uopplyste mennene og kvinnene bombe oss tilbake til et patriarkalsk system vi opplyste dansker for lengst har lagt bak oss. Så blø videre, men ikke på våre gulv.

I Europa har det lenge vært Trump-dag hver dag. Brexit, den dramatiske junidagen da et flertall av eldre, britiske borgere mot de unges ønsker stemte landet ut av EU, var en ekte Trump-begivenhet. Geert Wilders i Nederland er en Trump-figur, Marine le Pen fra franske Front National er også det. I Østerrike er kandidaten Norbert Hofer, fra det såkalte Frihetspartiet som har åpenlyse røtter i autoritær tankegang, i en posisjon der han kan vinne presidentvalget. I Ungarn og Polen er demokratiet allerede under avvikling. Sverigedemokraterna og Dansk Folkeparti er Trump-partier. Hatefull retorikk mot elite og innvandrere og bevisst løgnaktighet installerer seg som hverdagsspråk i land etter land. Den nyvalgte amerikanske presidenten vil over alt finne framstrakte hender fra ledere og partier. De etterstreber alle å ta makten i et liknende overraskelsesangrep som det han med så stor suksess gjennomførte, med mediene som bevisstløse medspillere.

Hvem skal stå opp mot denne populistiske vekkelsesbevegelsen med sin udiskutable tro på et fiktivt, glorifisert folk? Hva er alternativet? I Sør-Europa finnes det en rekke nye partier med appell til den samme utilfredsheten, som også driver populismen fram. Podemos´, Cinque Stelles og Syrizas svar er ikke alltid klare, og deres støtte er varierende. Foreløpig forhindrer de et skred mot høyre i land som Italia, Hellas og Spania, som alle har slumrende fascistiske tradisjoner som i en trykket situasjon altfor lett vil kunne vekkes.

Det er for seint å advare mot Trump. Ulven er kommet, og den har satt seg på tronen. Fra nå av regjerer ulven, og demokratiets får løper rådvilt og brekende rundt. Vi går en polarisert tid i møte, og fellesskap blir nøkkelordet. Den som lykkes i å skape et nytt, troverdig fellesskap, som gir dem som er utstøtt, oversett og marginalisert selvrespekten tilbake, blir vinneren i framtidas forbitrede kamper. Sitter selvrespekten i hatet mot alt som er annerledes? Eller sitter den i det store arbeidet med å skape en ny, bedre og mer romslig framtid? Det er de avgjørende spørsmålene.

Nasjonalismen har ingen framtid. Den består ikke av annet enn lengselen etter fortidas tapte fellesskap, som den ikke vil være i stand til å gjenetablere i annet enn hatsk, demagogisk retorikk. Under Trump og hans europeiske venner vil de fattige bli enda fattigere, og det vil ramme dem som har mistet den siste illusjonen. De vil bli drevet ut i kriminalitet og selvdestruksjon, eller de vil søke enda lenger ut på en radikalisert høyrefløy som vil love dem de desillusjonertes siste tilfredsstillelse: Hevn.

Etterkrigstida, med sitt håp og sine sosialpolitiske reformer, var under slagordet «Aldri mer» en reaksjon mot nazismen. Den historiske leksa er nå offisielt glemt. En epoke som varte i 71 år endte natt til onsdag.

Nå begynner vi forfra, historieløse og med de rådvilles drift mot de enkleste løsningene. De som alltid dikteres av hatet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook