TRAILER: WONDER WOMANVis mer Vis mer

Anmeldelse Film Wonder Woman

Den første superheltfilmen som har fått anmelderen til å gråte

«Wonder Woman» er forbløffende inderlig

FILM: Tårene på slutten fulgte riktignok noen små snøft på begynnelsen.

« Wonder Woman »

5

Kategori

Eventyr, action

Regi

Patty Jenkins

Skuespillere

Gal Gardot, Chris Pine, Robin Wright, Connie Nielsen, Lisa Loven Kongsli.

Premieredato

16. juni 2017

Aldersgrense

12 år

Orginaltittel

« Wonder Woman »

For de første minuttene av «Wonder Woman» kunne få noen hver til å tro at historien ville bli drept av spesialeffekter før den i det hele tatt hadde kunnet ta seg ut i verden. De foregår på amasonenes øy, der halvgudinnen Diana (Gal Gadot) vokser opp, som en av krigerkvinnene fra gresk mytologi, som har fått i oppdrag å forsvare verden mot krigsguden Ares. Det hele er ikke så mye mytisk som uvirkelig; grunt og vektløst på grunn av de litt for tykke digitale filtrene. Det som er nært og prustende, er slåssingen, både treningen amasonene imellom og de virkelige kampene, som oppstår når den amerikanske spionen Steve (Chris Pine) styrter med flyet sitt i havet utenfor, og de tyske soldatene som er ute etter ham, også plutselig er ute etter Dianas stamme.

Kraftfulle kvinner

Det har blitt skrevet mye om hvordan regissør Patty Jenkins («Monster») er den første kvinnelige regissøren som har styrt en stor superheltfilm i havn, og hvordan det vil prege sjangeren å få en film med en kvinne på kommandobroen. Kanskje kan Jenkins sies å ha et søsterlig blikk på amasonene, som innbefatter Robin Wright, Connie Nielsen og norske Lisa Loven Kongsli. De er alle vakre, men kameraet synes først og fremst å beundre kroppene deres for hva de kan utrette, for hurtigheten og den plutselige utfoldelsen av kraft. Huden deres er blank, ikke matt og presentasjonsklar. I sine ikke direkte ukitschy omgivelser kommer de kraftfullt gjennom, alle sammen.

Snart er imidlertid øya tilbakelagt, og Diana har slått følge med Steve til menneskenes verden. Der raser 1. verdenskrig, og det er mangt for en grønnskolling fra en skjermet øy å håndtere: Fra korsetter til svingdører til generalene som holder seg langt, langt unna blodbadet på vestfronten mens de tar avgjørelsene sine.

Og her er noe av grunnen til at «Wonder Woman» er så rett ut fin. I likhet med Batman og Superman er hun en del av DC Comics' superheltunivers, og gjorde en markedsføringsmessig strategisk gjesteopptreden i fjorårets «Batman v Superman». DC Comics-heltene har ofte virket ganske støle sammenlignet med sine mer energiske motparter hos DC-rivalen Marvel. Skikkelser som Batman og særlig Superman er eldre, og tynget av tidligere tiders stereotyper: De er ofte selvbevisste stålkjever med en hang til svulstige og innbitte monologer, og tar både seg selv og sitt ansvar for den generelle fred og fordragelighet svært høytidelig. I Marvel-universet er det mer humor og flere laster, mer moderne omskiftelighet og selvransakelse. Det er ikke tvil om hvem jeg helst ville gått på byen med av de to gjengene.

Blir inderlig

«Wonder Woman», derimot, tar det som har ligget så tungt på DC-heltenes kolossale skuldre, den ironifri oppriktigheten, og gjør det til en styrke. Gal Gadot er inntagende som Diana, og dét fordi hun utstråler spontanitet og ærlighet, i glede såvel som indignasjon. Med hennes Diana går DC-universet fra å være pompøst til å bli inderlig. Gadot får da også en nydelig match i Chris Pine, den mest interessante av alle Chris'ene som florerer i dagens superheltbransje, som også gjør en helhjertet innsats som en andrefiolin som aldri føles annet enn helstøpt. Begge fremstår som om de er genuint famlende og nysgjerrige i en verden som er ny og rar for dem - amasoneøya for ham, menneskenes verden for henne - men der han blir sjenert skrytete, mens hun er blottet for selvbevissthet. Sparringen mellom de to er både elegant og sjarmerende klossete, og ut av de springer en skjør romanse som ender opp med å gjøre overraskende sterkt inntrykk. Det var i et øyeblikk mellom de to denne småsjokkerte anmelder måtte vedkjenne seg saltvannet i øyekrokene.

Og kjærlighetshistorien er bare en liten del av det hele. Den i overkant handlingsmettede historien rommer også en sadistisk tysk general (Danny Huston) og hans kvinnelige giftbryggende kjemiker (Elena Anaya), en britisk politiker som sysler med det ene og det andre i kulissene (David Thewis), et passende rufsete trekløver (Ewen Bremner, Saïd Taghmaoui og Eugene Brave Rock) som skal hjelpe Diana og Steve å ta seg gjennom vestfrontens ingenmannsland og til de tyske linjene, slik at de kan hindre den nye tidens masseødeleggelsesvåpen å utfoldes i enda dødeligere grad enn tidligere. Innpakningen er stemningsfull og innholdet solid - med på kjøpet kommer en mer sofistikert diskusjon av hva det vil si å kjempe det godes sak enn den alminnelige popcornpublikummer har vært vant med de siste årene. Det dreier seg om hva som er verd å forsvare og ikke, og hva man skal måtte gjøre og være for å fortjene en forkjemper. Historiens skurk kommer inn som en tung stemme i denne diskusjonen, i en grasiøs tvist.

Litt masete

Litt styrete blir det - til tross for en generøs kjøretid på to timer og et kvarter er det lagt inn litt for mange holdeplasser i traseen, og i blant merkes det at Jenkins og manusforfatterne Allan Heinberg og Zack Snyder skynder seg inn på en arena før de skynder seg ut igjen, uten å bry seg om å etablere det som en scene der noe forhåpentligvis vesentlig er i ferd med å skje. Den forutsigbare nestenapokalypsen på slutten er som nestenapokalypsen flest, langvarig og lett masete, men det hele lander, i likhet med Diana selv, lett som en katt.

Men den lange kjøretiden føles alt annet en lang. Diana får høre av moren sin at hun var formet av leire, men både hun og de andre blåser liv i en sjanger som har blitt uengasjert og subbete, i den grad at det nesten kan kalles et under.