Den nokså gode romanen

På det jevne, eller midt på treet.

BOK: Anmeldere er forfengelige. Er de heldige, får de sole seg i glansen fra sin egen begeistring over det som skal være en minneverdig, sjeldent givende eller utfordrende roman. Verket opphøyer kritikeren, i den grad kritikeren får anledning til å opphøye verket. Men forfengeligheten når ikke bare inn i panegyrikken. Den melder seg også som vonbrot når kritikeren sitter med en roman som fyller sin sjanger på en middels god måte, ikke er spesielt minneverdig og heller ikke byr på utfordringer. Da hender det at kritikeren gjør det han ikke må gjøre: Han klarer ikke å bestemme seg, og skriver både-og-anmeldelsen, med et visst bifall, men uten begeistring, og et men i konklusjonen.

Hverdagsrealisme

Med Ida Jessens roman er det mulig å begå en slik blunder. Boka er skrevet i en hverdagsrealistisk stil, som egentlig minner om fravær av stil. Den har en enkel intrige med mange person- og naturbeskrivelser. Intrigen hviler delvis på beskrivelser av menneskelige relasjoner, en trafikkulykke og de smertelige konsekvensene av ulykken, og har dessuten en teskje kriminalplot i seg. Fortelleren, i jeg-person, er en forfatter som ikke klarer å skrive. Jessen lar henne beskrive med følsomhet og presisjon møtet med en gammel venninne som har blitt prest, og som sitter fast i ekteskapet sitt med en vakker, men tørr mann. Forfatteren flytter inn for sommeren, og så skjer katastrofen: Gustav, den sju år gamle sønnen i huset, blir kjørt ned av en bil. Bilisten etterlater gutten for å dø – noe han seinere gjør.

Jessen kan å beskrive en kvinne som er i ferd med å gå i stå, eller kanskje til og med miste seg selv. Hun skildrer også habilt at den kvinnelige presten, som har hjulpet så mange andre i nød, plutselig rammes av hjelpeløshet og panikk, og er ute av stand til å hjelpe seg selv. Også mannens tafatthet og manglende innlevelsesevne holder vann.

Kjedelig

Og likevel: Noe gjør romanen uviktig for denne anmelderen. Hva?

En ting er at den ofte oppleves som seig og kjedelig. Noe annet er at valget av skrivemåte får fortellingen til å virke ordinær og pregløs, på tross av de emosjonelle investeringene. Og grunnen til det tror jeg igjen kommer av det hverdagsrealistiske språket, som skal være «nært», men som i praksis fører til at Jessen ofrer en litteraritet som slike romaner trenger, og eventuelle abstrakte kvaliteter. Dermed stiller jeg meg spørsmålet etter endte 248 sider: Javel, en historie om to venninner som må kjempe seg gjennom sorg og smerte, som trekkes til og støtes vekk fra hverandre, men til slutt klarer å kjempe seg ut av en ødeleggende tilstand. Og så da?

Enkelt, lettlest språk, uten andre utfordringer enn de emosjonelle: Sikkert egenskaper ved en roman som mange lesere foretrekker. For meg blir dette flatt og pregløst, og raskt glemt.