Den nye kulturkampen

Står vi midt i en ny kulturkamp der de kulturradikale sannhetene rakner?

||| Del 1: KAMPEN OM SANNHETENE

«Til høsten innledes den norske kulturkampen, på flere fronter», skrev Aslak Nore i et innlegg i Dagbladet nylig. Kort tid etter, fikk vi i debattredaksjonen en kronikk av den høyreorienterte unge forskeren Asle Toje, som utropte at kulturkampen allerede er godt i gang: «Folk flest slår tilbake mot de kulturradikale sannhetsforvalterne».

Noe er altså i gjære. Men hva er det? Er det noe mer enn at unge høyreintellektuelle hever stemmen? Har de kulturradikale ideene, som har hatt så stor innflytelse på den norske samfunnsutformingen, virkelig mistet taket? Hvis det kulturradikale hegemoniet rakner — hvorfor skjer det? På hvilke områder? Hva erstatter det? Og hvilke krefter er i sving? Kommer dette nedenfra, fra et «folk flest» som har fått nok, eller er det en ny, drillet, høyrefløy som dirigerer utviklingen ovenfra?

— Det er helt klart en forandring i lufta, jeg merker det overalt, hevder Asle Toje, som ble kjent for et større publikum da han for en stund siden ble portrettintervjuet i Dagens Næringsliv som «FrP-forskeren». I dag jobber han på senter for utviklingsstudier på BI. Han opplever at mye har endret seg det siste halvåret, etter Gaza-opptøyene, blasfemiparagrafen og hijabstriden. For motstand mot «den mislykkede multikulturalismen» er, i følge Toje, episentret i det jordskjelvet som nå rammer kulturradikalismen.

— Over alt ser folk konsekvensene av kulturradikalernes tankegods og spør seg — er det virkelig bra med en asylpolitikk som gir mange titalls millioner mennesker rett til opphold i Norge, var det klokt å legge ned forsvaret, var det bra med så mye pedagogisk fiksfakseri i skolen. Kulturradikalerne tok så komplett over samfunnet og det er derfor jeg snakker om kulturkamp ikke kulturreform. Folk liker ikke å bli umyndiggjort, nå kjemper de tilbake. Vi har sett det lenge i kommentarene på nett, der folk gir uttrykk for meninger som har blitt utestengt fra det gode selskap.

Hans Rustad, redaktør for det islamkritiske nettstedet document.no, er glad for at nye stemmer som Toje og Nore har kommet til.

— Vi representerer flertallsholdningen her i landet. En elite kontrollerer mediene, og de legger lokk på debatten. Vi ønsker å diskutere det flerkulturelle samfunn og å si ting som de er, uten å måtte pakke det inn. Jeg mener at vi må kunne snakke om demografi og om muslimer, for eksempel. Det vi er vitne til er et antiautoritært opprør.

Også Toje mener at han nå har flertallet på sin side.

— Svært mange av dem som tidligere har hatt så stort behov for å ta avstand fra den folkelige høyresida, er plutselig helt enige med onklene og tantene sine i familieselskaper. Kulturradikalismen har vist seg å være tuftet på premisser som simpelthen ikke stemmer, men kulturradikalerne nekter å innrømme at de har tatt feil, de går heller ned med flagget til topps.

I Norge forbinder vi begrepet «kulturkamp», med den storstilte debatten mellom kulturradikalere og kulturkonservative på 30-tallet, men Toje er mer inspirert av kulturkampen som har pågått i Danmark det siste tiåret. Da Anders Fogh Rasmussen, ble valgt til statsminister i 2001, gikk han til åpen krig mot «kultureliten», i nær allianse med det høyrepopulistiske Dansk Folkeparti. Nå skulle man ta lønningene, posisjonene og definisjonsmakten vekk fra de venstreintellektuelle, og samle nasjonen bak gode, gamle, «danske verdier».

Den kulturkampen som er under oppseiling her i landet har likevel sin tydelige parallell i 1930-tallets kulturkamp, mener professor Rune Slagstad, en av Norges mest sentrale venstreintellektuelle. Han er også medlem av rådet til den nystartede venstreorienterte tankesmia Manifest Analyse, som i forrige uke ga ut pamfletten «Tankekrigen», om strategien til høyresidens tenketanker. I følge Slagstad har vi ikke sett en så militant konservatisme i Norge siden nettopp 30-tallet.

— Asle Toje har åpenbart tatt mål av seg til å bli den nye Fredrik Ramm, som med artikkelen «Det flyter en skitten strøm gjennom landet», trykket i Morgenbladet i 1931, heiste den militante, reaksjonære fanen. Også Ramm anklaget kulturradikalismen for å være samfunnsnedbrytende, menneskeforaktende og skitten — roten til alt som er galt. Nå ser vi konturene av en programmatisk og aggressiv ideologisk kamp som, riktignok med motsatt fortegn, minner om m-l'ernes 70-tallsretorikk, sier Slagstad.

Han advarer mot autoritære trekk hos de nye kulturkjemperne.

— Overgangen fra en angivelig liberalitet til det illiberale er forbausende kort hos enkelte, for eksempel i spørsmål som gjelder innvandring. Tojes problem er det samme som FrPs — bare på et høyere nivå: Han representerer en autoritær liberalisme, der det autoritære får legitimitet hvis det kan kalles folkelig.

Men den nye kulturkampen er folkelig, hevder Toje.

— Alle vet at det er den samme åndseliten som har styrt Norge i 200 år. 68-erne var en fortsettelse av det, og de har ingen planer om å ta et oppgjør med seg selv. Etter at kulturradikalerne reformerte ihjel skolen, forsvaret og straffevesenet, holder de nå på å underminere velferdsstaten. Hvis vi kjører på med deres multikulti, og sier til somalierne at «det er greit med hijab og tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, og vær så god og etabler dere i egne kolonier», da vil trolig middelklassens vilje til å betale skatt svinne hen, og da faller velferdsstaten sammen.

Han får støtte av Halvor Fosli, forlagsredaktør i Aschehougs dokumentaravdeling, som er forlegger for blant andre Nina Witoszek, Amal Aden og Aslak Nore. Fosli blir stadig kontaktet av folk som har manus eller ideer til bøker som er konfliktorienterte og maner til kulturkamp.

— Jeg tror det springer ut av en tapsfølelse som mange sitter med. Det gamle Norge er under press. De nære fellesskapene, der alle i gata kjente alle, og alle var like, og der velferdsstaten dannet den politiske rammen rundt det hele, er under press.

Men nå opplever han at noe er i ferd med å skje.

— Den nasjonale, patriotiske fronten er i framgang i Norge. Det er en del av den samme strømningen som i Danmark, og som gjorde at Geert Wilders i Nederland fikk økt oppslutning i Europavalget.

En av dem som var tidlig ute og advarte mot den sterke nykonservative strømningen i Norge, er NUPI-forsker Henrik Thune. Han er enig i at vi nå er midt inne i en ny kulturkamp, men er ikke enig i at det handler om «kultureliten» vs. «folk flest». I følge Thune går konfliktaksen på kryss og tvers, og skjærer gjennom alle partiene, spesielt når det gjelder islam og innvandring. Høyre har islamkritikeren Hallgrim Berg, Senterpartiet har Ola Borten Moe som var usikker på hvor politikvinner i hijab egentlig har lojaliteten sin. Arbeiderpartiets Martin Kolberg går hardt ut mot «radikal islam», mens SV vil ha obligatorisk underlivssjekk mot kjønnslemlestelse.

- Det vi ser er en nasjonal reaksjon på at den norske monokulturen er truet, en sorg over det monokulturelle Norge som forsvinner. Vi kan kalle det en monokulturell sentimentalitet. Det kan være vanskelig å se den klart, fordi den er skjult bak liberal retorikk.

Hvor kulturkampen vil føre oss, vet ingen, sier Asle Toje.

- Men kulturradikalernes blanding av selv å tilhøre de privilegerte, men samtidig være konstant forurettet på andres vegne, er en kombinasjon ingen vil savne.