Den siste lyrikaner

Vi dro vestover. Håndhilste på havet og dikteren Kolbein Falkeid. Han som snart svinger innom rasteplassen merket 70 år.

HAUGESUND (Dagbladet): Vegguret slår 11 ganger. Dikteren. Han sitter i sofaen. I kordbukse, mørk skjorte og lusekofte. Ruller tynne sigaretter. Haugesund by byr seg fram i en luftig høstkjole. Kolbein Falkeid har åpnet døra inn til der ordene er faste leieboere.

Døden er ikke så skremmende som før.

Folk jeg var glad i

har gått foran og kvistet løype.

De var skogkarer og fjellvante.

Jeg finner nok frem.

Portrettprogram i NRK

Kolbein Falkeid. Født i 1933. I desember. 70 år rett før årets julehelvete. Forlaget Cappelen byr nå på hans samlede dikt, og en ny diktsamling signert den gode mannen i vest i livet. Hans 21. diktutgivelse. NRK har laget et portrettprogram. Bandet Vamp, som han i ti år har skrevet tekster for, skal spille under en stor feiring i Oslo, medio november måned. Falkeid sitter hjemme. Utsikt over sundet/smauet.

- Barndom?

- Det var under krigen det. Husker bare brokker av tida før krigen. Jeg var en vanlig guttunge, kanskje litt annerledes enn de andre, tror jeg. Det vil si, jeg følte meg veldig stygg. Hadde voldsomme bollekinn og var dermed utrygg på jentene. Husker jeg var litt utafor, men da jeg ble voksen og begynte på studiene, oppdaget jeg plutselig at jeg var en normal mann som hadde draget på jentene. Det forbauset meg veldig.

- Skrivingen?

- Jeg hadde en far som skrev veldig mye for avisa. Det var helst artikler om gamle sjølfolk og naturen. Han var den som inspirerte meg mest til å skrive. Jeg gikk ofte på fester, men det var kjedelig også. Jeg var så jækla sjenert, og gikk derfor ofte bort i en krok og satte meg. Fant en Obstfelder og Olaf Bull som jeg leste. Tror det var sånn det begynte. Jeg fant pianadø ut at jeg ikke var enestående, at de tankene og følelsene jeg hadde ikke var enestående.

På trykk i Dagbladet

- Diktene?

- Det var vel i første eller andre real. Jeg har noen av de diktene. Jeg har alltid likt å skrive. Vi laget hjemmeskuespill under krigen. Jeg skrev tekster, men det var bare tøv selvsagt. I gymnasalderen begynte jeg å sende dikt til de tre lokalavisene i Haugesund som var på den tida. Sendte dem inn og så kom de på trykk, vet du. Etter hvert kom folk og slo meg på ryggen, og da fikk jeg den falske forestillingen at jeg kanskje kunne dette. Senere reiste jeg til Oslo for å studere, og da begynte jeg å sende inn dikt til Dagbladet. De fikk jeg i retur. Sikkert en førti, femti ganger. Alltid med den sammen ferdigtrykte beklager-lappen, men etter en stund begynte Simen Skjønsberg å skrive til meg, en fin kar. Så i 1956. Jeg hadde skrevet et dikt som het «Studier fra lesesalen», og pinadø - en lørdag sto det på trykk. Da visste jeg at jeg var underveis.

- Kritikk?

- Kritikk og motstand var viktig. I studiegjengen min var Georg Johannesen, Stein Mehren, Bjørn Nilsen, Ola Jonsmoen og Kate Næss. Vi skreiv litt for hverandre og kritiserte hverandre, den kritikken var viktig. Men, Simen var - etter min far - den som oppmuntret meg mest. Jeg var jo en tradisjonell poet, ingen nybrottsmann, men likevel måtte Simen ha sett noe.

Afrika og Brasil

Kongofloden er det ikke mange av dagens sms-ungdommer som tar hyre for å oppleve. Falkeid fikk hyre. Dro på sjøen i gymmastida. Seilte til Afrika og Brasil. Til Rio, Santos, Bahia, Vest-India og Jomfruøyene.

- Angola og opp Kongofloden så langt opp som den var seilbar. Sør-Amerika i 1950 ... det var også mystikk. I Rio hørte vi trommene fra fattigkvarterene, og vi så kontrasten mellom de rike og de fattige bydelene. Men Afrika var annerledes. Det var baksida av månen. Dette var skjellsettende for en ung mann fra Haugesund. Jeg lengtet alltid ut til sjøs, det dro jeg på i mange år. Men så døde min eldste datter Helga. Da var jeg ferdig med havet, og jeg ville ikke bli en sånn havets dikter. Hans Børli var også luta lei av å bli kalt skogens dikter.

- Dagens poesi ?

- Det spørsmålet stiller vi oss, fordi poesien blir behandlet veldig mismodig. Den har ingen sjanse mot for eksempel kriminallitteratur. Lyrikk selger minimalt, mens tredjeklasses krim selger i 50 000 eksemplarer og dermed er det en stor inntektskilde for forlagene.

Av og til føler vi at lyrikken er som en blomst, men samtidig. Det må være noe med lyrikk likevel. Det er et behov for diktet. Tror det var Håvard Rem som sa at «lyrikken er ikke fiksjon i den forstand som romanen og novellen, selv om det kommer innunder skjønnlitteratur. Diktet er en personlig analyse, det er ikke oppdiktning».

Humanisme

- Humanisme og lyrikk, begge deler er i ferd med å bli en utdøende art?

- Humanisme er viktig, det har jeg skrevet om i en kronikk blant annet. Jeg fulgte forlesningene til Erling Nilsen om romanen «Fiskerne» av den danske forfatteren Hans Kirk. Den handler om en liten gruppe vesthavsfiskere på Jylland som var strengt pietistiske. De mistet en sønn og en far på sjøen, så døden er veldig nær og religionen dermed veldig indremisjonisk. Disse menneskene flytter inn i den fruktbare Limfjorden med sin endimensjonale tankegang. De kommer til et lite samfunn som et fremmedelement, men de vinner hele sognet med sin sak. Egentlig var det humanismen i dette lille samfunnet som tapte. Dette var et nederlag for humanismen.

Jordens røst

taler lavmælt til oss.

Vi overdøver den

med vår snakksalighet.

Jorden tar det ikke tungt.

Den skal jo likevel

stoppe munnen på oss engang.

Beskriver stillhet

To måker på vei ut av sundet. Vannrette vinger. Tretten loddrett, Kolbein Falkeid står og snakker om det vanskelig faget, det å skulle beskrive stillhet. Uten fraser og klisjeer. Han tyr til Hans Børli ... «du kan høre stillheten snø / inne på fuglvidden / i det vesle hjerte».

- Det er da du hopper i stolen.

Diktutdragene i saken er hentet fra Kolbein Falkeids «Samlede dikt».

SAMLEDE FALKEID: - Jeg har alltid vært opptatt av metaforen, men har hele tiden vært på leit i språket. Derfor er det alltid spennende å lese unge poeter som for eksempel Cathrine Grøndahl, sier Kolbein Falkeid. Åsted, Haugesund i oktober 2003. Forfatteren runder snart 70 lyse år, sånt blir det samlede dikt og ny samling av. Substantivene bøyer nakken i respekt, adjektivene rødmer.
STIFINNER: - Jeg har nok vært mer en observatør enn stifinner innenfor lyrikken, sier Kolbein Falkeid.