NAZISTENES FLUKT: Den britiske reporteren Guy Walters er en debattskapende forfatter. Han har i tillegg til forfatterskapet en egen blogg på Daily Telegraphs nettsider. Foto: Øistein Norum Monsen/DAGBLADET.
NAZISTENES FLUKT: Den britiske reporteren Guy Walters er en debattskapende forfatter. Han har i tillegg til forfatterskapet en egen blogg på Daily Telegraphs nettsider. Foto: Øistein Norum Monsen/DAGBLADET.Vis mer

Den siste nazi-jegeren

Guy Walters punkterer de fleste mytene om tyske nazister.

Europa 1945. Den andre verdenskrig er over. I dønningene etter at nazi-Tyskland blir knust legger titusener av krigsforbrytere på flukt. Mange av dem havner i Sør-Amerika, kjente nazister som Adolf Eichmann, Josef Mengele og Klaus Barbie. Enkelte av dem blir etter hvert innhentet av forskjellige grupper som legger ut på jakt etter flyktningene.

Det hele er et gigantisk, historisk drama - som har avfødt en rekke myter, både om de som rømte og de som innhentet dem.

Gang på gang er denne blandingen av folkevandring og menneskejakt blitt skildret i reportasjebøker, TV-dokumentarer, romaner og spektakulære kinofilmer.

Men hva er sannhet og hva er løgn i dette thriller-landskapet? Forfatteren, journalisten og historikeren Guy Walters (39) startet med blanke ark da han for noen år siden satte seg fore å skildre hele historien om både flukten og jakten. Underveis måtte han gå i klinsj med den ene myten etter den andre, både om de som forlot Tyskland og de som forsøkte å følge sporene deres for å bringe dem inn for domstolene. Resultatet er boka «Jakten på ondskapen», som nå utgis på norsk. Kanskje er hans undersøkelser det siste kapitlet i sakens anledning.

- De aller fleste av de ettersøkte krigsforbryterne er døde, sier Walters, som er på besøk i Oslo.

- Jeg traff to av de siste. Den ene, Erna Wallisch, var SS-

fangevokter i Ravensbrück og Majdanek. Hun var 85 år gammel og bodde i Wien. Hun døde fire måneder etter at jeg ringte på døra hennes. Den andre var Erich Priebke, som deltok i den kjente massakren på 335 mennesker i Ardeatiner-grottene. Han bor i Roma og lever ennå, 97 år gammel. Jakten på naziforbyterne er stort sett over. Neste kapittel i denne historien handler om å innhente nyere tiders krigsforbrytere, for eksempel etter krigene på Balkan og i Rwanda.

Som mange andre var Guy Walters i utgangspunktet preget av den romantiske myten om jakten på nazistene, en versjon som fikk næring av spillefilmer som «Guttene fra Brazil», «Maratonmannen» og «Varulven». Men jo mer han undersøkte, jo mer forsto han at disse eventyrlige fortellingene var sterkt overdrevne.

- For det første var omfanget av jakten på nazistene betydelig mindre enn jeg hadde trodd. Selv om mange tok til orde for at myndighetene i land som England, Frankrike og USA skulle iverksette en offisiell etterforskning, ble dette bare gjort i svært liten grad. Nazijakten har stort sett vært utført av private interesser og frilansere, folk uten erfaring med politiarbeid, innsamling av bevis, patologi og så videre. Derfor har ikke resultatene vært overveldende. Av de 40 000- 50 000 nazistene som forsvant i Sør-Amerika, Syria, Egypt, Kuwait og flere andre land, er knapt fem prosent innhentet og stilt for retten.

- Hvor godt organiserte var de som flyktet?

- Flukten ble i stor grad arrangert gjennom den katolske kirken. Den som ville vekk, kontaktet en lokal katolsk prest eller en tidligere offiser. Deretter ble de loset sørover i Europa av guider og kjentfolk, gjennom Østerrike, over alpene til Italia. Der fantes folk som tok seg av flyktningene. En biskop ved navn Alois Hudal drev et firma som skaffet falske papirer og satte dem i forbindelse med folk som skaffet båtplass fra Genova til Buenos Aires, blant dem den meget aktive presten Krunoslav Draganovic. Disse folkene tjente grovt på denne virksomheten.

- Fantes det et hemmelig organisasjon kalt ODESSA?

- Myten om ODESSA er bare tøv. Navnet betyr organisasjonen av tidligere SS-folk. Hvilke forbrytere ville satt et slikt navn på seg selv? ODESSA er et fantasiprodukt som ble sterkt fokusert i Frederick Forsyths roman «The Odessa File» fra 1972 («Varulv» på norsk).

I dag tror jeg selv Forsyth ville innrømme at ODESSA ikke eksisterte som noen stor og handlekraftig organisasjon. Han hadde jo på sin side fått opplysninger fra Simon Wiesenthal, og rundt 1970 var det kanskje lettere å tro på en slik konspirasjonsteori enn det er i dag.

Østerrikeren Simon Wiesenthal (1908- 2005), kommer ikke spesielt godt ut av Guy Walters bok. Det er knapt noen overdrivelse å si at hans dom over den best kjente nazijegeren av dem alle er knusende.

- Som de fleste andre trodde jeg Wiesenthal var en helgen. Mannen som hadde vært fange i flere nazileire, overlevd og som seinere ble en rettferdig hevner. Han hevdet selv å ha sørget for at 1100 nazister ble stilt for retten. Men da jeg begynte å granske hans biografi, trådte et annet bilde fram. Jeg leste alt han hadde skrevet og holdt det opp mot offentlige dokumenter og vitneutsagn fra folk som hadde kjent ham.

Mye av innholdet i bøkene hans er det rene sludder. Det henger ikke på greip og er fullt av inkonsekvenser og usannsynligheter.

- Du kaller ham en løgner?

- Med god grunn. Han lyver om sitt opphold i leirene, om sin akademiske karriere og om sin betydning i nazijakten, særlig om sin rolle i etterforskningen som førte til at israelerne kidnappet Adolf Eichmann. Mens etterretningsbevegelsen Mossad måtte holde sin innsats skjult, tok han hele æren for at Eichmann ble tatt. Snarere enn 1100 nazister, klarte han å få tak i et langt lavere antall.

- Hvor mange?

- Svært få. Under ti. Selv det er et høyt anslag.

- Har du fått mye kritikk for din skildring av Wiesenthal?

- Selvsagt. Men ingen har sagt at det som står i boka er feil. Fra jødisk hold har jeg møtt stor åpenhet for tolkningene i boka. Han sto uansett på det godes side og utrettet mye mer enn de fleste regjeringer. Man kan bli trist ved tanken på de forspilte mulighetene til å gripe de skyldige. Mye mer kunne vært gjort. Det skjedde altfor ofte ingenting.

Norge kom aldri til å spille noen betydelig rolle i nazi-flukten. I februar 1945 advarte et medlem av det britiske overhuset, lord Vansittart, mot faren for at «de verste Gestapo-slakterne og nazistene i Norge» etter krigen skulle «snike seg over til Sverige og bli borte for oss». Han navnga flere av disse, blant dem beryktede folk som Fehmer og Fehlis.

- Fehlis skaffet seg mot slutten av krigen ny identitet, som alpejeger ved navn Gerstheuer, sier Walters.

- Men han fikk aldri anledning til å flykte. Han valgte tre dager etter avslutningen av krigen å ta livet av seg ved å etterape Hitler - han både tok gift og skjøt seg - etter å ha barrikadert seg med 70 soldater i en militærleir ved Porsgrunn. Vansittarts frykt ble ikke tatt på alvor. I en periode etter krigen fungerte et svensk nettverk som hjalp innsmuglede tyske nazister å flykte til Argentina.

Guy Walters mener at en viss tretthet etter fem års krig la en demper på iveren hos myndighetene i europeiske land til å sette i gang en intens nazijakt.

- Alle var slitne. Dessuten var man redd for at søkelyset i neste omgang skulle bli vendt mot de allierte. Selv Churchill var urolig for å få virvlet opp de «eventuelle forbrytelsene de allierte hadde begått», som han uttrykte det. I England besluttet regjeringen prinsipielt at man i stedet for å jakte på krigsforbrytere skulle starte «med blanke ark». Det fikk klare seg med prosessen i Nürnberg.

Etter krigen ble flere nazister, blant dem Klaus Barbie, slakteren fra Lyon, hyret av vestlige etterretningstjenester som eksperter på sovjetiske forhold.

- Klimaet endret seg utover 1950-tallet. Under den kalde krigen fikk man en felles fiende. Flere nazister unngikk straffeforfølgelse ved overlevere sine opplysninger til britisk og amerikansk sikkerhetstjeneste. Jeg ble overrasket over hvor mange som ble brukt på denne måten, at man var så klare for å bruke dem.

- Stoffet innbyr til mange konspirasjonsteorier, som du betrakter med dyp skepsis?

- Jeg er opptatt av å bevise mine påstander. Mange foretrekker å dyrke myter der nettopp mangelen på bevis er grunnlaget. De lever i en Hollywood-verden av kamp mellom det gode og det onde. Du trenger ikke konspirasjonsteorier for gjøre verden interessant. Den er sinnssyk nok som den er.