Den umulige psykiatrien

Et hjerte lar seg ikke transplantere på ti minutter! Et plaget sinn lar seg ikke reparere på noen timer.

STORE TALL forvirrer. Milliarder av kroner som bevilges til psykiatrien forteller ikke mye. Ikke annet enn at politikerne tror de avhjelper noe av alle de mangler det psykiske helsevern så ofte demonstrerer. Men når vi får vite at hver enkelt pasient i gjennomsnitt avspises med 7 timers poliklinisk behandling ved de distriktspsykiatriske sentrene (DPS) i Norge, forstår vi mer. Vi forstår at 7 timers terapi ikke er nok. Ikke nok tid til å behandle en eneste pasient forsvarlig selv om pasient og terapeut kan samarbeide. Hvis Staten sa til en hjertekirurg følgende: «En hjertetransplantasjon? Ja visst. Du får 10 minutter på deg. Mer betaler vi ikke for!» Hva ville skjedd da? Ikke vet jeg, men trolig ville ingen finne på noe så tåpelig, pasientene ville aldri søkt hjelp, de ansatte på de kirurgiske klinikker ville streiket, og de ansvarlige politikere ville måtte se seg om etter en annen jobb. Slik er det ikke i psykiatrien. Her bevilges det milliarder til - ingenting.

LA MEG TA et eksempel: Pasienten K, som er en 56 år gammel mann, ansatt i et forsikringsselskap, har helt siden ungdommen lidd av mindreverdighetsfølelse. Han kjenner seg udugelig, engstelig, redd og tidvis så trist at han ikke går på jobb. Fastlegen har prøvd antidepressiva, uten effekt. Hun er redd uføretrygd blir den eneste løsningen. Derfor sendes denne pasienten til det lokale distriktspsykiatriske senter (DPS) der eksperthjelp venter. Tror pasienten. Tror fastlegen. Tror politikerne. Tror de fleste av oss.Det tar en trenet spesialist i psykiatri i hvert fall 3 timer før han eller hun får en rimelig oversikt over hva problemene egentlig består i, hvordan denne mannen har det hjemme, hans barndom, hans forhold til foreldre, søsken, hustru, barn og arbeidsplass. Hans interesser, sykehistorie, selvbilde, økonomiske forhold, utdannelse, interesser, gleder og sorger. Men for å få tak i de data som enhver behandler trenger for å kunne hjelpe sin pasient, er det nødvendig at pasienten føler tillit til den han skal åpne sine innerste tanker og følelser overfor. Hvor lang tid tar det å etablere tillit? I det minste tre timer. Hvis det overhodet lar seg gjøre i en atmosfære der pasienten vet at han til sammen får 7 timer til rådighet.

BEGGE VET altså at deres bekjentskap blir kortvarig. Dette i seg selv umuliggjør som oftest en god arbeidsallianse, som er nødvendig for et tillitsfullt samarbeid mellom terapeut og pasient. Men - la oss anta at det er etablert et godt mentalt klima mellom de to. Hva så? Terapeuten står overfor en formidabel oppgave: Han skal på 4 timer forsøke å befri pasienten for dennes følelse av ikke å være verdt noe! Behandleren skal helbrede eller minske pasientens angst, hans håpløshetsfølelse, hans livsangst og hans fortvilelse på noen timer. Hvordan lar dette seg gjøre? Det lar seg ikke gjøre! Fordi oppgaven er umulig! Et hjerte lar seg ikke transplantere på ti minutter! Et plaget sinn lar seg ikke reparere på noen timer.

HVA SKJER SÅ? Enten sendes pasienten tilbake til fastlegen, som ikke har verken tid eller kunnskap til å behandle denne stakkars pasienten, som etter det mislykkede besøket hos «eksperten» føler seg enda mer udugelig! Han har jo ikke kunnet «nyttiggjøre seg» behandlingen han så sjenerøst er blitt tilbudt! Ansvaret for dette vil både terapeuten og pasienten lett kunne legge på pasienten. Resultatet blir lett at pasienten føler seg enda mer mislykket, mer hjelpeløs, mer udugelig! Fastlegen på sin side vet at det ikke er bra å gi pasienter såkalt «lette ataraxica» av typen Valium, ettersom dette kan gi avhengighet. Han vil derfor være henvist til de «tunge» atarxica, som egentlig er beregnet på psykoser av typen schizofreni. Disse medikamentene vil sløve vår pasient ned og han kan lett bli gående i en slags døs der han ikke føler noe som helst. Han blir enda mer innesluttet, enda mer fylt av håpløshetsfølelse, enda mer isolert, enda mer ulykkelig. (Medikamenter kan være utmerket i mange tilfelle, men må doseres med varsomhet og aldri uten sikker diagnose.) Ofte plusser fastlegen på med ett eller flere antidepressiva på toppen av den dose (unyttige) medisiner pasienten allerede tar, hvilket kan resultere i en enda sterkere passivitet hos pasienten. Han blir i mange tilfelle liggende hjemme på sofaen og spise piller som sløver ham ned, slik at han ikke plager verken sin lege eller sin kone med sukk, stønn eller andre «utidige» klager. På denne måten er han blitt «hjulpet» av det offentlige helsestell. Mange vil dessverre kjenne seg igjen i dette bildet.

MEN HVA MED alle dem som arbeider i dette systemet? Hvorfor er det så få som protesterer? Hvorfor går ikke behandlerne sammen og skriker ut sin fortvilelse og smerte over å arbeide i et system der de ikke kan lykkes? Hvorfor tviholder helseforetakene på forestillingene om et godt og meningsfylt helsetilbud når det ikke er verken godt eller meningsfylt? Hvorfor er det ikke noen som sier at milliardene som bevilges til «behandling» av psykiske lidelser ved poliklinikkene for de flestes vedkommende er bortkastede penger eller i beste fall ikke gjør verken fra aller til? Forklaringene på behandlernes og samfunnets passivitet mange. En av dem er kanskje at politikerne ikke vet hva de bevilger penger til. Behandlerne tar de smuler som tilbys dem (og pasientene) med takk og opplever at noe kanskje er bedre enn ingenting. Pasientene klager ikke, det er de for slitne, deres selvbebreidelser er for massive og deres skyldfølelse for tyngende. De har jo igjen fått demonstrert at det nettopp er deres feil at de er som de er. De er virkelig udugelige, ubrukelige, unyttige mennesker som ligger sine nærmeste og samfunnet til last. Etter behandlingen i det psykiske helsevern har de fått dette sørgelige selvbildet bekreftet.Et alt for dystert bilde? Kan hende. Av og til har en og annen pasient nytte av å møte et medfølende og medlevende menneske i det psykiske hjelpeapparatet. Og det kan være en god og verdifull erfaring å ta med seg. Men å kalle det «behandling»? Nei. Det er dessverre umulig å transplantere et hjerte på ti minutter. Like umulig er det å erstatte et blødende sinn med et annet på 7 timer!