IDYLLISK: Det viktigste som kan gjøres med Vevringutstillinga er å forbli liten, bortgjemt og sær. Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet
IDYLLISK: Det viktigste som kan gjøres med Vevringutstillinga er å forbli liten, bortgjemt og sær. Foto: Øistein Norum Monsen/DagbladetVis mer

Den viktigste norske kunst-utstillingen du ikke får sett i år

Vevringustillinga er som en favorittrestaurant: man burde ikke skrive om den.

||| KUNST: I anledning årets Høstutstilling i Oslo kan det passe å skrive om en helt annen utstilling, et helt annet sted.

Vevringutstillinga er ikke like gammel, men den finner og sted hvert år på denne tiden.

Den er som en favorittrestaurant i Roma: man burde kanskje ikke skrive om den.

Økt oppmerksomhet vil bare føre til at den blir oppsøkt av et større publikum som vil gjøre utstillingen til noe helt annet enn det man elsket med den til å begynne med.

På den annen side er utfordringene med å komme seg til Vevring såpass omfattende at risikoen for busslaster med japanske turister ikke er overveldende.

NÅR ÅRETS UTSTILLING går av stabelen denne helgen er jeg dessverre i Berlin, men besøket på fjorårets utstilling står fremdeles som et av høydepunktene de siste 12 månedene.

Da var det 30-årsjubilum, og dette ble feiret ved å invitere tilbake samtlige kunstnere som hadde stilt ut på utstillingen siden 1979.

160 av dem takket ja.

Alt fra skolens gymsal til låver, kjellere og uterom var fylt med kunst.

KUNST OG ØL: Tre kunstnere, en snekker og to bønder provsmakar ølet.Fra venstre Ivar Orvedal, Svein Thingnes, Agnar Thingnes, Bård Breivik, Olav Thingnes och Andreas Reiseter Haugen. Foto: Uno Karlson Vis mer

I år er det fokus på glasskunst, slik det alltid har vært hvert fjerde år.

FJORÅRETS KANSKJE STØRSTE attraksjon var imidlertid prosjektet «Desibel» som forrige uke ble belønnet med «hederlig omtale» ved Prix Ars Electronica, en prestisjetung festival for elektronisk kunst i Østerrike.

Lydskulpturen sto vendt utover fjorden og sendte med jevne mellom høye, lange toner mot fjellveggen på den andre siden av fjorden før de kom farende tilbake til lytterne som fikk oppleve en blanding av de originale lydene og ekko.

Da «Desibel» ble vist under Festspillene i Bergen i år, ble det kritisert som lydforurensning av miljøforkjemper Kurt Oddekalv.

I Vevring, derimot, var arbeidet i seg selv en kritikk av den planlagte gruvedriften i Engebøfjellet.

For selv om utstillingen som helhet er politisk nøytral og ikke skulle ta stilling i gruvespørsmålet, så var det ikke til å unngå å legge merke til at trusselen mot fjellet og fjorden lå langt fremme i folks bevissthet til enhver tid.

MITT KLARESTE MINNE FRA Vevring i fjor er hvordan vi et stykke utpå åpningskvelden havnet nede i potetkjelleren til Agnar Thingnes, som har vært med å drive utstillingen siden begynnelsen, der det ble delt ut ark med teksten til en sang skrevet for anledningen.

Det ble allsang mens øl-øsa gikk så mange runder rundt kjelleren at vi etter en stund var kommet såpass langt ned i dunken at ølet var noe mer grumsete enn det burde vært.

Det var som om Tom Marionis «The Act Of Drinking Beer With Friends Is The Highest Form Of Art» fra 1970 var kommet til live nærmest ved en tilfeldighet, og på en måte som fylte arbeidet med en mening det hadde tatt resten av kunstfeltet 30 år å bli klar over.

«DESIBEL» I FJOR: Lydskulpturen sto vendt utover fjorden og sendte med jevne mellom høye, lange toner mot fjellveggen på den andre siden av fjorden før de kom farende tilbake til lytterne som fikk oppleve en blanding av de originale lydene og ekko. Komponist: Maja S. K. Ratkje. Skulptur: Geir Hjetland. Lydtekniker: Bjørn Kolbre. Produsert av Torkil Sandsund og Wenche Wefring. Vis mer

Marionis kunstverk er et av de mest ikonske arbeidene fra den del av 60-tallskunsten som handlet om å frigjøre kunsten fra forpliktelsen til være objektbasert.

Kunstnere som Marioni og Robert Smithson ønsket å lage kunst som kunne fungere som noe mer enn noe man bare så på.

Ofte skjedde dette ved å ta kunsten ut av galleriene og museene, men det kunne og gjøres ved å bruke de tradisjonelle visningsrommene til å skape sosiale situasjoner der publikum ble like oppmerksomme på hverandre som på hva som måtte henge på veggen.

Dette utviklet seg til såkalt relasjonell kunst der målet er å involvere publikum i samtaler som gir noe annet enn det vi vanligvis forbinder med kunsterfaringer.

Ofte er målet situasjoner nært opptil det som foregikk i potetkjelleren til Agnar Thingnes denne kvelden.

DET KANSKJE MEST INTERESSANTE var imidlertid allsangen som knyttet situasjonen til et helt annet 70-tall og til den venstrepolitiske visetradisjonen.

Refrenget lød «For fjorden skal leve og fjellet skal stå/ Vi er ein fargerik flokk, vi let aldri oss slå», og teksten tok for seg navngitte kommunepolitikeres iver etter å få gruvedriften i gang, og hva slags løfter de gir lokalbefolkning for å forsvare den.

Denne typen sammenblanding av kunst og politikk ligger langt fra det som er vanlig i kunsten i dag.

Entydighet og mangel på lag blir sett på som fravær av kvalitet og avfeies gjerne som aksjonskunst.

Det er likevel denne sangen i potetkjelleren som best representerer det mange i dag snakker om som «kritisk regionalisme», det man på 90-tallet snakket om som forholdet mellom sentrum og periferi.

Det handler om måter små steder utenfor de store metropolene kan gjøre seg relevant for den dominerende samtalen, eller om å etablere et utvalg parallelle samtaler der man beveger seg forbi tanken om noe fortjener oppmerksomhet simpelthen fordi det finner sted der flest folk kan se det.

DET ER EN VANLIG feiloppfatning i det sentraliserte kunstfeltet at spesifikke sosiale eller politiske spørsmål må behandles på en tvetydig måte for å være kunstnerisk forsvarlig.

I Vevring er det annerledes.

Utstillingen er også radikal i den forstand at det ikke gjøres klare skiller mellom kunsthåndverk, bruksobjekter og grafikk og den type arbeider vi forbinder med «samtidskunst».

Dette er kontroversielt for mange kunstfolk i dag, men Vevringutstillinga har alltid vært en genuint mangfoldig affære, kanskje fordi den har vært drevet frem av det sosiale like mye som av forsøk på å speile hva som til enhver tid er «aktuelt».

Dette er to av mange eksempler på at man i Vevring finner muligheter til å tenke på nesten alle problemstillinger som diskuteres i kunstfeltet, men på en måte som føles fullstendig utvungen.

SAMTIDIG ER DET viktigste som kan gjøres i Vevring å forbli liten, bortgjemt og sær.

For det er nettopp det som gjør det mulig med det nivået av detaljstyring og imøtekommenhet som gjør utstillingen til noe helt annet enn nesten alt annet som presenteres av kunst i Norge i dag.

Sannsynligvis kommer de aldri til å stille ut den viktigste kunsten, men Vevringutstillinga er utvilsomt en av Norges viktigste utstillinger.

Erlend Hammer er Dagbladets nye kunstskribent.