ETT DØGN: Heidi Linde tar tempen på ett døgn i Kongsvinger, og makter å gjøre hverdagsskildringene av fire menneskers liv til vesentlig litteratur.


Foto: Andrea Gjestvang/Dagbladet
ETT DØGN: Heidi Linde tar tempen på ett døgn i Kongsvinger, og makter å gjøre hverdagsskildringene av fire menneskers liv til vesentlig litteratur. Foto: Andrea Gjestvang/DagbladetVis mer

Denne boka bør du lese i vår

Skarpt skrevet fra søvnige Kongsvinger.

ANMELDELSE: Flere forfattere har sammenlignet fiksjonen med et edderkoppnett som spinner sine nærmest usynlige tråder, for å nærme seg innsikter som kanskje bare litteraturen kan nå. Blant annet gjør Virginia Woolf noe lignende i mesterverket «Mrs. Dalloway» hvor ulike karakterer skildres gjennom en enkelt dag i London.

Flere av dem møtes aldri, men deres liv speiles i hverandres, gjennom skildringen — og gjennom det tekstlige fellesskapet hvor eksistenstelle avgrunner kan møtes — om enn illusorisk.

Søvnig by
Noe lignende er faktisk på gang hos Heidi Linde. Riktignok er vi i ikke i pulserende London, men i mer søvnige Kongsvinger. Samtidig foretar Linde en woolfsk vending ved å la fire Kongsvinger-beboeres liv være utgangspunkt for teksten. Her er ikke noe overordnet drama, ingen action, bare det lille livet speilet gjennom litteraturen.

Dagen er 9. oktober og fra små kjøkkenradioer i Kongsvinger siver beskjeden om at president Barack Obama skal motta Nobels Fredspris. Presidenten snakker om forandring. Dette ordet fra storpolitikken går rett i margen på den slitne og høygravide tobarnsmoren Terese. Mens mann og barn er skysset på jobb, skal hun unne seg en sårt tiltrengt fridag hjemme — bare feieren ikke kommer. Eller naboene. Eller ungene.

Igjen hører vi et lite hvisk fra et kjent essay av Virginia Woolf, og behovet for «a room of one´s own».

Fotballspiller
Men når man så endelig er alene i det rommet, er det ofte trøbletanker som siver ut:

«det var en gråt som ikke lot seg stanse, og hun satt der i mørket i stua og alt som kvernet rundt i hodet hennes, ustoppelig, igjen og igjen, var dette: at noe måtte skje, en forandring, en ny retning, og det måtte skje snart, for det kjentes som hun ble kvalt, det var som om hun ikke fikk puste og dette kunne bare ikke fortsette.»

Hvordan skal vi forvalte tida vi har fått utdelt, og hvordan unngå å føle seg fastlåst i tilværelsen? Disse spørsmålene er sentrale for alle de fire karakterene i romanen, også for eks-toppscorer Kevin Kjørstad som hele tiden konfronteres med forventninger om hvem han burde vært.

Det lille i det store
Svakest i boka står skildringen av Lydia, ei kvinne i femtiåra som nærer et imaginært venninneforhold til dronning Sonja. Denne galskapen er ikke alltid godt nok ivaretatt, og her fremstår teksten derfor tidvis maniert.  Når det er sagt, er «Nu jävlar» en stor leseropplevelse.

Forfatteren når dypt ved å våge å gå tett på det trivielle.

Særlig gjennom Tereses tankestrøm, som spenner fra synsinntrykk og hverdagslige observasjoner — til mer eksistensielle anliggender, klarer forfatteren å si noe stort, gjennom å skildre noe veldig lite.