IVRIG: Få forfattere klarer å formidle en så intens fortelleriver som dansken Peter Høeg. Hans nye roman bør kunne innfri enhver forventning hos hans beundrerskare.
Foto: Arne V. Hoem / Dagbladet
IVRIG: Få forfattere klarer å formidle en så intens fortelleriver som dansken Peter Høeg. Hans nye roman bør kunne innfri enhver forventning hos hans beundrerskare. Foto: Arne V. Hoem / DagbladetVis mer

Denne boka er imponerende inntil det svimlende

Peter Høeg på sitt beste.

ANMELDELSE: Jeg vet sant og si ikke, etter å ha lest Peter Høegs syvende roman.

Den er på over et halvt hundre sider, og er en så ellevill kaskade av karakteristikker, karikaturer, parodier, ordspill og morsomheter at jeg har problemer med å gjøre rede for hva som er det egentlige tema i boka.  

Den hellige ånd
Fortelleren bærer, sikkert ikke tilfeldig, samme navn som Høeg selv. Peter er fjorten år.  Han er prestesønn og bor på den fiktive øya Finø, som ligger i Mulighetens hav.

Halvparten av innbyggerne på øya livnærer seg av turisme, den andre halvparten av å livnære dem. Peter selv er en mesterlig fotballspiller, han har en lynskarp to år eldre søster og en storebror som ved siden av studiene jobber som hestekusk. Boka åpner idet foreldrene forsvinner.

Det er ikke første gang. Peters foreldre har vært borte før. Da var de involvert i sjelefiskeri ved hjelp av snurrige oppfinnelser som skulle få menigheten til å tro Den Hellige Ånd selv var tilstede.    

Biseksuell greve
Det er noe Lindgrensk over denne boka — en blanding av Pippi og Detektiv Blomkvist.

Barna trues med å sendes på barnehjem. De rømmer med hunden Basker (ville?). I hælene har de to lett udugelige politibetjenter, en Frøken Pryselius i form av den enorme biskop Anaflabia Borderrud, samt den skumle psykiatriprofessor Thiorlacius-Drøbert.

Blant det uoverskuelige persongalleriet finner ellers vi Leonora Ganefryd, Pallas Athene, Gitte Grisanthemum og den dopavhengige biseksuelle grev Rickardt Tre Løver. Samt oppkomlingen Karl Kloakk som stammer fra fire generasjoner dotømmere, er gjerrigere enn onkel Skrue, og drømmer om å bli adlet. Etter hvert sleper barna også på et brysomt lik; Vibe fra Ribe.  

«Mamma og pappa har inne seg noe som er mye større enn de er, og som de ikke har kontroll over. ( ) De vil vite hva Gud virkelig er, de vil møte Gud. ( )Det er den lengselen som gir dem sørgmodigheten omkring øynene, og den lengselen er stor som en elefant, og vi kan se at den aldri riktig er blitt oppfylt», sier Peter med henspeiling på tittelen. Og muligens også på temaet som etter hvert dreier seg om Den store synode der alle verdensreligioner er samlet, samt relikvieskatter verdt milliarder. Og noen veldig, veldig farlige terrorister.  

Desperat og sjenerøs
Det er mulig tittelen også er Høegs karakteristikk av seg selv som forfatter. Denne boka rommer en fortelleriver så sjenerøs og desperat at den sprenger fortellingens rammer.

Fjortenårige Peter er ikke som fjortenåringer flest med sitt kanselliaktige språk, imponerende snurrige vendinger, bisetninger, tilbakeblikk og assosiasjoner om alt mellom himmel og jord, blant annet den danske folkesjel. Det er imponerende inntil det svimlende.    

« «Elefantpassernes barn» »

Peter Høeg

«Det som er galt for de fleste kjærestepar, det er at det er for lite. Men noen ganger er det for mye», sier Peters oldemor et sted. Skal jeg være ærlig, og det bør vel en kritiker være, er jeg fristet til å bruke samme karakteristikk om denne boka. Vel vitende om at denne type fortellerfrodighet ikke tilhører min favorittlesning.

Og med det i mente at det helt sikkert er mange lesere — spesielt Høeg-fans - som vil ha stor glede av «Elefantpassernes barn».