ÅPENHET? I forsvaret hopper man når man blir bedt om å hoppe, forteller innleggsforfatteren. 
Illustrasjonsfoto: Scanpix
ÅPENHET? I forsvaret hopper man når man blir bedt om å hoppe, forteller innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: ScanpixVis mer

Derfor forlater jeg Forsvaret

Åpenhet om en moderat depresjon gjorde meg til «en sikkerhetsrisiko».

ARBEIDSLIV: «Jeg sier ikke at det har skjedd, men at jeg tror det kan være fare for det».

Foran meg satt min egen divisjonssjef og hevdet at jeg på grunn av en tidligere depresjon kan være et enkelt bytte for fremmede makters etterretningstjenester. Torsdag 30. september 2010 bestemte jeg meg derfor for å si opp min stilling i Forsvaret, etter 14 års tjeneste.

DET STORE TEMA i samfunnsdebatten i september var forsvarsledelsens reaksjoner på det som ble hevdet å være en ukultur blant våre soldater som tjenestegjør i internasjonal tjeneste. Onsdag 29. september skrev jeg derfor en artikkel på min private blogg hvor jeg rettet kritikk mot kommunikasjonsrådgivere og informasjonsoffiserer som har større fokus på merkevarebygging og markedsføring enn tjenestegjørende soldaters virkelighet og krigens natur.

Teksten falt informasjonsmiljøet i Forsvaret tungt for brystet. Denslags ytringer skulle man ha seg frabedt, og spesielt siden det kom fra en forsvarsansatt — og som attpåtil våget å bringe til torgs ufordelaktige vurderinger av eget fagfelt. En av forsvarssjefens talsmenn var raskt på telefonen. Dette skulle stoppes.

I FORSVARET HOPPER MAN når man blir bedt om å hoppe. Og embetsmannen som denne torsdags formiddagen innkalte meg til møte la ingenting imellom når han først hadde fått beskjed om å videreformidle høyere krefters umiddelbare indignasjon. Her skulle absolutt alle private meninger jeg hadde formulert om etaten fjernes fra offentligheten, om det var interessere for å fortsette arbeidsforholdet.

En sikkerhetsrisiko?

OG VAR DET IKKE noe min mentale helse også? Små fugler hadde hvisket møtelederen noen ord i øret om at jeg hadde skrevet en artikkel om depresjon. Om jeg ikke forsto at dette kunne ha interesse for fremmede staters etterretningstjenester? Brevet jeg fikk, og måtte underskrive under møtet, levnet ingen tvil om at man så alvorlig på sin medarbeiders ustyrlige holdninger og handlinger.

Tja, jeg må jo innrømme at det burde være godt kjent at jeg på oppfordring fra forfatter Kristin Oudmeyer hadde skrevet et kapittel i boken «Fordi jeg fortjener det», som ble utgitt på Humanist forlag tidligere i år. Teksten lå også tilgjengelig på min nettside i noen måneder før og etter boklanseringen. Bakgrunnen var en moderat depresjon i forbindelse med en omstillingsprosess i Forsvaret for syv år siden.

I LØPET AV de minuttene varte, fikk jeg inntrykk av at dette var forhold man lenge hadde visst om. Det skulle bare mangle. Til og med Romerikes Blad hadde laget et intervju med meg. Og arbeidsgivers første og eneste reaksjon på sin medarbeiders utfordringer skulle altså være å triumferende spille ut sikkerhetskortet et halvt år etterpå.

Under omstillingsperioden for flere år siden fikk jeg beskjed fra bedriftshelsetjenesten om at jeg ikke burde informere Forsvaret om diagnosen. Jeg forstår nå hvorfor.

- EN GOD LEDER må møte ansatte som sliter med åpenhet, forståelse, enkel tilrettelegging, fleksibilitet og tro på den enkeltes ressurser. Ledere må sette av tid til den gode dialogen, sa generalsekretær Mette Kammen i Mental Helse under seminaret «Arbeid og psykisk helse» i Kristiansand 12. oktober.

Tall for forskningen viser at psykiske helseproblemer er årsaken til hver femte fraværsdag og hver fjerde nye uføretrygdede. Om Forsvaret, som en av landets største arbeidsgivere, skulle fylle innhold i sin slitte frase om at «personellet er vår viktigste ressurs» og sette av noen sekunder til å lese Helsedirektoratets seks gode råd? Kanskje skulle man begynne å legge like mye innsats i å ivareta sine medarbeidere i tilnærmet like stor grad som man konsentrerer seg om økonomi, konsekvensanalyse, rapportering og flytting av firkantstrukturer?

Skal Forsvarets ansatte være nødt til å ha opplevd en krig for å få lov til å ha psysiske helseplager? Og ønsker vi en organisasjon hvor de ansatte føler at et besøk hos psykologen er absolutt siste utvei? Temaet er svært populært blant militært personell, noe denne anonyme diskusjonen viser.

KANSKJE SKULLE Forsvarets kommunikasjonsrådgivere legge større vekt på å gi lederne råd om å satse på etatens viktigste ressurs, fremfor å ofre sine soldater på omdømmebyggingens bål?

Er det omverdenen som først og fremst skal ha tillit til Forsvaret ledelse og organisasjon, eller er det etatens egne ansatte?

OM NOEN DAGER jobber jeg ikke lenger i Forsvaret. Oppsigelsen er levert og kontoret er ryddet. Etter 14 år blir det rart å forlate en arbeidsplass som har gitt meg så mye her i livet. På godt og vondt.