FINT PAR: Barack Obama holder sin avskjedstale i Chicago i kveld. Verden kommer til å savne et kult presidentpar, skriver Marie Simonsen. Her danser de under innsettelsen i Washington 20. januar 2009. EPA/MARK WILSON / POOL
FINT PAR: Barack Obama holder sin avskjedstale i Chicago i kveld. Verden kommer til å savne et kult presidentpar, skriver Marie Simonsen. Her danser de under innsettelsen i Washington 20. januar 2009. EPA/MARK WILSON / POOLVis mer

Derfor kommer vil til å savne president Obama

Barack Obama holder sin avskjedstale om noen timer.

Kommentar

Den beste måten å skaffe seg et godt ettermæle på, er å ha Donald Trump som etterfølger. Men Barack Obama har litt å skryte av på egen hånd også.

Om noen timer, tirsdag kveld lokal tid, holder Barack Obama sin avskjedstale i hjembyen Chicago. Han kaller det en takketale – for som han sier i introduksjonen til talen; for meg har dette alltid handlet om dere, ikke om meg selv.

Slike svulstige utsagn høres bedre ut på amerikansk, men selv på morsmålet virker det som et pek mot etterfølgeren som det siste døgnet enda en gang har oppført seg som en uutholdelig furten fjortis på twitter.

Det liberale og progressive Amerika har selvfølgelig alltid elsket Barack Obama og kona Michelle. De to er objektivt sett og med klar margin det kuleste, smarteste presidentparet USA har sett, JFK og Jackie inkludert, men muligens unntatt Thomas Jefferson på egenhånd.

Obama vil ikke bli mindre savnet av å ha en etterfølger som er hans diametrale motsetning, både politisk, intellektuelt og i form. Hans personlige popularitet er stigende på vei ut, som den var for Bill Clinton. Det hjelper å ha sjarm i Det hvite hus.

Men hva har han egentlig oppnådd som president? Angrepene på hans ettermæle har pågått gjennom hele fjorårets valgkamp siden han engasjerte seg så sterkt personlig og sa like ut at valget handlet om hans politiske arv.

Vi vet en del om hva han vil trekke fram i kveld, fordi han har snakket om det mange ganger tidligere. Han vil neppe skryte av at han fikk Nobelprisen, men han vil garantert nevne at han har trukket USA ut av nedarvete Bush-kriger og latt være å involvere seg i nye. En endret utenrikspolitikk er en viktig del av Obamas arv. Den katastrofale Bush-perioden var ikke bare en internasjonal byrde, men også dramatisk for amerikansk økonomi.

Obamas grunnleggende analyse var riktig, mener seniorforsker Svein Melby som i slutten av februar kommer med bok om USAs sviktende ledervilje. Obama avviklet Bush-krigene i Irak og Afghanistan, støttet seg mer på kollektive institusjoner og konsentrerte seg om Asia. Å fortsette Bush-sporet ville vært ødeleggende både politisk og økonomisk og dermed for USAs posisjon på lengre sikt.

Bombingen av Libya vil mange trekke fram som som innvending mot at Obama endret politikken. Det er gjerne de samme som kritiserer ham for å ha vært passiv i Syria.

Syria er et eksempel på hvordan de beste intensjoner kan ende fryktelig galt. Obama vegret seg for å involvere USA i enda en krig i Midtøsten som ville bety tropper på bakken og med en uoversiktlig løsning og ingen ende i sikte. Noen år seinere kritiseres han for å ha vært for tilbakeholden og dermed å ha sluppet til Russland og Putin, og for å ha utløst en flyktningsituasjon som har destabilisert europeiske institusjoner. En utvikling som vil prege selv årets stortingsvalg, men ikke minst valgene i Frankrike og Tyskland. Det er ikke en utvikling Obama ønsket, selv om han åpnet sin første presidentperiode med å si at han ville prioritere Asia. Europa er selvsagt viktig for USA fortsatt.

Det er liten tvil om at Obamas endringsvilje manglet noe i gjennomføringen. Hans etterfølger vil nok også oppdage at virkeligheten har en tendens til å blande seg inn i planer han eventuelt må ha. Men Obama avsluttet med atomvåpenavtalen med Iran. Det er en type politisk arbeid som han visste ikke var populær på hjemmebane på vei inn i et valgår. Og det er slike modige og kontroversielle trekk som skiller en god president fra en stor.

Obama startet som et internasjonalt lys etter Bush-doktrinens mangeårige mørke. Men det er kanskje først og fremst på hjemmebane han har satt sine spor. En av Obamas virkelige triumfer var å få den amerikanske økonomien på fote igjen etter finanskrisen og boligkollapsen. I motsetning til hva Trumps løgner i valgkampen skulle ha det til, har Obama skapt imponerende antall jobber og vekst, ledigheten har sunket fra over ti prosent til fire og underskuddet på statsbudsjettet er kuttet. Han reddet deler av bilindustrien og utallige jobber uten å true med tollbarrierer og sanksjoner. Han innførte strengere regulering av bank- og finansnæringen i en periode med republikansk flertall i Kongressen.

Obamacare var angivelig en hovedgrunn til at amerikanske velgere stemte på Trump. Den vil etter alle solemerker stå seg, om enn i en annen form, men ideen er god og nødvendig; en helseforsikring for befolkningen som ikke knekker statsøkonomien og er et sikkerhetsnett for midlere økonomier, om ikke for alle. Aldri før har så mange amerikanere vært omfattet av et offentlig helsetilbud.

Trump var i sin tid en tilhenger av Hillary Clintons mislykkete forsøk på helsereform og har allerede sagt at han ikke kommer til å avskaffe Obamacare helt og holdent.

I den seinere tida har Obama vært mer åpen om rasespørsmål. Om motgangen han møtte og fortsatt møter, om hvorfor rase fortsatt er så betent i USA. Mange har hevdet at rasemotsetninger tvert om økte under hans presidentskap. Han har ved flere anledninger i det siste gått inn i denne betente debatten og hevdet at han bare gjorde den mer synlig og mobiliserte til motstand. Hans etterfølger, Donald Trump, var for eksempel en som bygget sin politiske karriere på å stille spørsmål ved om USAs første svarte president var amerikansk.

Det vil nok også prege Obamas ettermæle. Han var den første svarte presidenten, ble attpåtil gjenvalgt og satt i to perioder. Det er vanskelig for noen som ikke er vokst opp i USA å forstå betydningen av en slik historisk omveltning.

Obamas to perioder var preget av at han ikke hadde Kongressen med seg. Det kan også holdes mot ham at det kanskje i motsetning til hva han bedyrer handlet litt for mye om ham og ikke om det demokratiske partiet som tapte på alle fronter under hans åtte år i Det hvite hus, både nasjonalt og lokalt.

Hans personlige popularitet steg, mens partiet tapte. Han endte med å støtte en kandidat som hans velgere hadde avvist åtte år tidligere, fordi de ønsket forandring. Kan hende skyldtes det at han selv ble en del av de etablerte, eller han fikk et annet syn på Hillary Clinton og hva som må til for å få gjennomslag.

Obamas humanitet, kunnskap, veltalenhet og humor har uansett satt sine spor i den offentlige samtalen de siste åtte årene på samme måte som bøllete og infantile tweets fra hans etterfølger vil gjøre de neste fire. Ikke bare i USA, men i resten av verden som følger med.

Det er bare en grunn til at verden kommer til å savne Obama.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook